Vinna, eller slåttonna i Sollia har vel aldri vært tidligere enn i år. Fort ferdig er den også; i løpet av noen timer er jordene fulle av rundballer, men det er ikke så mange tiår sida det tok flere måneder å få vinterforet i hus. Før metoden med å tilsette syre for å konservere graset i silo eller i rundballer, måtte det tørkes før det kunne lagres for vinteren.

Høyet ble tørket på bakken eller hengt på hesjer. Hesjing har vært mest vanlig i Norge og Nord-Sverige. I varmere og tørrere strøk var bakketørking eller høysåter mest brukt.

Når graset hadde "skøti", det vil si var modent, var det på tide å slå. Ble det stående lenger ble det trevlete og av dårligere kvalitet som dyrefor. Det ble slått med ljå eller slåmaskin. Med spett ble det lagd hull til å sette hesjestaurene i, og så var det å gå med ståltråd og stramme godt til. Når den første strengen var satt opp kunne selve hesjinga starte. Høyet ble raket sammen med rive eller av en hest med sleprive og høyet lagt over tråden med høygaffel. Når det første laget var ferdig, ble det lagt på en ny streng og slik fortsatte det til hesja var høy nok, vanligvis ble det fem strenger.

Det skulle til mye folk for å få gjort vinna. Slektninger og venner fra byen var kjærkomne gjester og over fjellet kom det også arbeidsfolk når slåtten i Gudbrandsdalen var ferdig.

På setrene ble det nesten alltid slått med ljå og tørket på bakken. For å få tørt høy måtte høyet bres utover, vendes (det kaltes "å kå") og rakes sammen om kvelden så det ikke ble dogg i høyet. Dagen etter måtte det kastes ut igjen, vendes og rakes sammen. Dette gjentok seg helt til høyet var tørt, men hvis det var fare for regn måtte høyet legges i såter.

Været var helt avgjørende for hvor lenge høyet måtte henge på hesjene før det kunne kjøres inn, men i dårlige somre kunne det skje at det aldri ble helt tørt.

Høyet ble kjørt inn på låven med hest og etter hvert traktor. I våre dager er det vanlig med både to og tre slåtter i løpet av sommeren. Det var det ikke snakk om før. Da var det ikke mer enn en slått. Det graset som kom opp etterpå ble beite for kua når de kom ned fra setra.

Kilder: Jan Helgesen og Øyvind Lien