Villrein og ferdsel 1 – kløvjing i villreinfjellet
Kløvjing er en historisk transportform i Sollia
Kløvjing er en transportform med gamle røtter. Den går ut på å bruke en kløvmeis som legges over ryggen på et lastedyr. Lasten fordeles likt på begge sider av dyret, og det er dette lasset som kalles en kløv. Lasten bindes fast, legges i tønner, korger eller sekker, alt ettersom. I Norge var hesten det mest brukte kløvdyret, men både hund og geit er kjent. Ute i verden brukes også kameler, dromedarer, lamaer og esler (Wikipedia).
Ordet kløv er et substantiv som kommer av norrønt klyf; jf. kløvje; som er beslektet med å kløve, betegnelsen viser til lastens kløvde form. Kløvhest er hest som bærer kløv, som brukes til å kløvje (Det Norske Akademis Ordbok).
På bildet: Klar for seterflytting fra Nordre Moen til Vesle-Grytdalen. Fra venstre: Ole Midtnæsset, Syver P. Moen, Solvor Moen, Ole P. Moen og Ragnhild Moen (ca. 1937). På kløva er det utstyr som tas med hjemmefra og som skal brukes på setra.
Kløvjing var en del av seterdriften
Vi har ikke lenger seterdrift i tradisjonell forstand i Sollia. Den siste seterflyttingen fra Modalensetra høsten 2023 ble dekket av Sollia.net. Men på Mokjølen ble mjølka levert til meierisamvirket, og ikke lagt til grunn for omfattende egenproduksjon til ulike mjølkeprodukter – det som før i tida ble kalt budrotten.
Ordet budrott kommer av norrønt bu og dráttr ‘draing’ og betyr avkastning av fedrift, særlig om melkeprodukter som lages ved seterdrift. På Prestgardssetra på Øverdalssetra er kjernen i seterdriften i behold slik geiteflokken bruker de gode fjellbeitene, og kommer til seters om kvelden med jurene sprengfulle av mjølk. Produktene som lages, budrotten, blir brukt i den utvidede driften med kafédrift, selskapslokale, konserter, kunstutstillinger, vandringer og publikumsopplevelser gjennom å delta i fjøsstell og annet seterarbeid.
Det var annerledes før. Både fra Mokjølen, Øverdalssetra og alle de andre setergrendene ble budrotten helst fraktet hjem om sommeren på hesteryggen eller ved slepkjøring. Men det var også noen som lagret butter med produkter i gode kaldkjøller og kjørt budrotten hjem på vinerføret.
På bildet: Kløvjing av budrotten. Asbjørn Brænd med opplagt kløv på Utibron’ klar for hjemturen fra Stor-Grytdalsetra. Budeia, Gerda Mohaugen (f. 1915), tar farvel for denne gang. Kløvturen tok tre timer fram til bygds (1936) For naboen på Nyeggsetra tok kløvturen hjem til gards i Alvdal åtte til ti timer, alt etter tyngden på kløva og temperaturen. Med så lang kløvvei burde ikke kløva veie mer enn ca. 75 kg eller som vekta på en person.
Villreinen ikke skremt av kløvhest
Uti hadde seter i Storgrytdalen og setret der til 1943. Asbjørn Brænd (1891-1968) gikk til seters for å hente budrotten, stort sett hver helg fra han var en ung gutt og så lenge gården setret. Han fortalte første gang jeg i 1951 var med til Storgrytdalen med ungdyr, da vi passerte en liten rensflokk i Grytvola, at renen ikke ble skremt da han gikk med kløvhest. Han mente også at det stort sett gikk ren og beitet i Grytvola hele sommeren. Grytvola og Grythatten var gode steder for å jakte ren i hans tid.
Bjørn Brænd 2024
