Vi vil ha villrein rundt Sølnkletten

En lang og vond historie

Fellingsprosenten av folldølenes kvote av rein i Sølnkletten høsten 2023 var bare sju prosent. Det enda folldølene er lokalkjente og kjent som dugende reinjegere – bare les boka «Fjelljegere» av Bjørn Wegge (med omslagsillustrasjon av Ståle Bkæsterdalen og omtale av et par solliværinger som ble folldøler). Både alvdølene og atndølene lå rundt 20 % mot gjennomsnittet for villreinområdet på 25 %.

Det var høsten 1901 at fjellvandreren Just Toner traff noen reinjegere i fjellet. Humøret deres var slett ikke på topp  ̶  selv om været var bra og de var i fjellets beste og mest sikre jaktområde for reinen. Hva var det som plaget de erfarne reinjegerne? Blant annet det fortalte Just om under sitt tre uker lange ferieopphold på Uti sommeren 1905

̶  Det begynner å bli kleint med rein nå, kleint med rein og kleint med fisk, sa de. Men i gamle dager, i 1870-åra da de lærte fjellet å kjenne, kunne de være like sikre på å treffe på rein som å gå bort på båsen og slakte et naut, var de enige om. Da var myrene, flyene og botnene aldri reine for rein. Men no er’n avtatt, og så er det så mye turister, fekarer og hesteleitere, som fér kring haugom og ljomer, at det er reint forsætt!

Allerede i turismens barndom i våre fjell uroet folk og ferdsel villreinen så mye at den skydde sine beste steder – der jegerne ventet å finne dem. Nå er situasjonen rundt Sølenkletten langt mer alvorlig.

Vi trenger ikke oppkjørte skispor

Fjellets urinnvåner, villreinen, er truet med utryddelse – ikke i år, men fortsetter menneskene med alle sine inngrep, nedbygginger, veiprosjekter og løypelegginger, vil ikke mine barnebarn kunne oppleve levende fjellvidder med flokker av grå dyr, beitende i frodige seterdaler om sommeren eller på avblåste rabber etter reinlav vinterstid.

Myndighetene varsler tiltak

Det er grunnleggende at reinen lever av beitet hele året. Skal en villreinstamme overleve over tid, må det derfor være nok beite til alle, dvs. hele reinstammen. I mange fjellområder er det sesonger der det tradisjonelt er knapt med beite deler av året. Beitet varierer gjennom året, og villreinen har gjennom uminnelige tider streifet, ikke på måfå, men etter faste trekkruter nedarvet i flokkene gjennom generasjoner. Reinsimlene trekker tilbake til kalvingsplassen den selv ble født. Dit har den med sin fjorårskalv, og den nye simlekalven vil følge det samme sesongtrekket mot kalvingsplassen når den selv blir drektig.

Det andre grunnleggende forholdet villreinen søker å oppnå, er trygghet for fiender, det vil si store rovdyr og rovfugl – og mennesker og hunder. Ferten av hund minner trolig om det andre hundedyret i fjellet – ulven.

For reinen er landskapet et sammenhengende nettverk av matressurser og områder som dekker andre behov, og som den får tilgang til gjennom korridorer. Noen gode områder unngår reinen helt fordi det menneskelige fotavtrykket er for stort, eller fordi barrierer hindrer tilgang til dem (NINA, 2022).

Skispor, turstier og veier er barrierer som deler leveområdene opp i utilgjengelige småbiter. Frykten for mennesker er en nedarvet frykt etter tusener av år med fangst og jakt. Reinen får aldri ro, men er på evig flukt fra farene. Noe må skje.

Økt kunnskap om sammenhenger

Villreinen blir i sum påvirket av mange ytre faktorer: fragmentering av leveområdene, inngrep i terrenget, stress som følge av forstyrrelser, infeksjonssykdommer som følge av dyretetthet, økt belastning av parasitter på grunn av klimaendringer, konkurranse fra andre drøvtyggere om beiteareal osv., der alle faktorene etter hvert er med på å forsterke hverandre.

De viktigste fornybare ressursene vi tar ut av villreinområdene er mat fra storfe, sau og vilt.

De viktigste immaterielle verdiene kommer fra bruk gjennom kulturell tilknytning, f.eks. til seterlandskapet, aktivt og moderne friluftsliv, med f. eks.hundekjøring, vintertelting, kiting og terrengsykling, og reiseliv, f. eks. med arrangerte og guidede turer i uberørt natur. Det har særlig vært en stor økning i bruk av fjellområdene til rekreasjon knyttet til private hytter og kommersielt reiseliv med tilhørende økning i infrastruktur og ferdsel (NINA Rapport 2373).

Løyper kan legges i skogsterreng på langs i liene

På nettstedet UT.no finner vi nå alle tilbud, over 40 i Sølnkletten villreinområde, som Turistforeningen, mange lokale turforeninger og ivrige friluftsfolk foreslår for en tur- og opplevelsessulten turgåer. Det er nærmest sammenhengende løypenett av oppkjørte traseer, spor og kvistede ruter fra de fleste hytteområder og innover mot villreinviddene og deres topper. På noen få tiår har skiløperne kommet milevis innover fjellheimen på «trikkespor» fra løypemaskiner og scooter-spor. Villreinen skyr bølgen av folk og bikkjer som nå skal sverme innover alle fjell. Skal villreinen få et bærekraftig fjell å leve på, må løyper legges på langs av liene, nede i skogen.

Holdningsendring må til

Det hviler et stort ansvar på hver enkelt av oss. Hva er viktigst – friluftsliv med mosjon og helse som det viktigste, eller flest tilbakelagte ski-mil og topp-turer –langt unna? For noen kanskje innover i fjellet for å få et glimt av reinflokken? Det kan være et langt stykke å gå, så kanskje er det fristende for de som har muligheten til å bruke en hund eller to til hjelp med framdriften?

Noen veier er vinterbrøytet langt innover i Sølnkletten villreinområde. De brukes flittig ikke bare av de som har hytte innover langs veien, nei, erfaringen er at mange utnytter muligheten til både å komme innover mot mer øde strekninger og til å slippe bryet med å erobre høydemetrene fra nede i dalen. Ikke bare kanskje, nei, de må stenges med bom og ikke være for andre enn de som har seter, hytte eller skogsdrift langs veien. Kanskje bør de ikke en gang vinterbrøytes, men la de være for skiløperne og løyvekjørerne som med snøscooter kan kjøre folk til hyttene – slik det var før, da de første hyttene ble bygd Da ble forresten påskegjestene kjørt med hest og slede til fjells – dvs. bagasjen. Påskegjestene gikk på ski eller på bena i sledesporet. 

 Bjørn Brænd 2024