Vedtjuvene kom fra England
Denne artikkelen fra krigens dager ble første gang publisert på sollia.net 8. mars 2013.
Høsten 1944 var det lite snø i oktober. Kaldt, men en real høst for for alt arbeid som er lettvint uten for mye snø. Da det kom nok snø slik at en kunne kalle det "sla'føre", var det klart for fjellkjøring . Slik ble høy slått på setervollene og eventuelt utmarksslåtter fraktet hematt til bygds. I Sølendalen var slik fjellkjøring med hest årviss. Nørdre Nesset ved Atnsjøen har seter på Breisjøsetra. Håkon som var gardbruker og broren Peder startet opp. De visste at alt som var unnagjort før det vart for mye snø ved juletider, sparte dem for mye måking og trakking. Første turen er alltid spent. Lite snø var det som sagt og turen fram til setra gikk greit. Kanskje hadde de tenkt å overnatte for det var ymse arbeid som skulle gjøres foruten å lesse på høylasset.
Framkømne oppdaget de straks at det var minket i den fint oppstablede bjørkveden som var hogd, kløvd og lagt fint «i la» for tørk og bruk neste sommer. Sporene etter de som hadde forsynt seg av veden stod tydelig i snøen. Sikkert harm begynte Håken «å rekje fæl’n». De gikk lang sjøkanten og krysset isen lengre nord. De førte Håkon rett på «Øwre-bua». Derinne satt vedtjuvene og fyrte med veden som var tiltenkt en anna ovn og ikke minst ystkjelen på setra. Karene hadde ikke vakthold, så de skvatt sikkert da bygdekaren banket brått på. Der satt tre karer i engelske uniformer.
Håkon skjønte straks hvilke slag dette var. Han var sjøl lagleder i Milorg i Sollia og ble sikkert bedre stemt.
Karene var Arne «Gubben» Øvergård, Alf «Per» Graven og Hans «Kyllingen» Storhaug. To av dem snakket til og med østerdøl!.
De forklarte at de var allierte soldater på hemmelig oppdrag i det okkuperte Norge. De var på let etter flere i samme gruppe. Så de var meget interessert i om Håkon hadde sett eller hørt noe om fremmede karer i fjellet. Men noe slikt visste ikke Håkon noe om. Han lovte å holde kjeft om møtet og gjorde greie for sin nasjonale holdning og at han var å stole på. Kanskje nevnte han at han allerede forrige vinter hadde fått våpeninstruksjon av en nordmann på oppdrag for de militære myndigheter i England . Oddvar «Oskar» Dobloug hadde hatt kurs for 11 milorg jegere i Sollia i januar 1943.
Men mest tenkte han sikkert på hvilken historie han skulle servere broren Peder som var att framved setra og arbeide i mens. Håkon visste godt med seg sjøl at dette kunne han ikke dele fullt ut med broren og risikere bygdesnakk.
De tre tilhørte Kompani Linge og utgjorde halvparten av en operasjon som var gitt navnet «Grebe» (engelsk for horndykker). De hadde hoppet ut i fallskjerm fra et engelsk Lancasterfly med polsk mannskap natta mellom 10. og 11. oktober. De hadde landet trygt nord for Klettsjøen NNØ for Breisjøen slik som planen var. Personlig utstyr og flere containere med materiell fra samme dropp. Men det andre flyet som de skulle ta i mot, kom aldri etter. De lyttet og lyttet men intet fly.
Det andre flyet hadde med seg Torbjørn Hoff som var sjef for gruppa, Jens Beck og Håkon Løkken som var telegrafist. De ble droppet feil og druknet ved at de gikk gjennom isen på Rambergsjøen SV for Røros. Samtidig ble det droppet en rekke containere med bl.a. radiosenderen og mat og utstyr.
De tre i Sølendalen stod derfor uten sjefen sin, radioforbindelse til England og lite mat. De lette etter de andre i dages og ukesvis. Et avtalt møtested hvor de kunne legge beskjed (kirkemuren i Alvdal) ble oppsøkt flere ganger uten resultat. Rådløse og matløse. Storhaug oppsøkte en sen kveld Rolf Øvergaard ved Atnbrua som han kjente fra før. Kanskje hadde han hørt noe om fremmede karer i fallskjerm? Litt mettere og løfte om at jeg kommer igjen, var det han sa da han ble borte i natten igjen. Ordren gikk ut på at de ikke skulle ha kontakt med lokalbefolkningen. Så Håkon var den andre solliværingen som fikk kjennskap til at noe var på gang, men hadde gått galt. Helge og Trygve Nesset hadde for øvrig hørt flyet den natta de kom. Dårlig med mat på magre bruk gjorde at de hadde ærend natterstid innover mot Vesl-Grytdalen. Flyet kom lågt fortalte de senere.
Etter møtet med de to solliværingene som ikke visste at den andre visste, bestemte karene i fjellet for å komme seg til Sverige. De gjemte alt utstyret de ikke tok med seg på ryggen, nedgravet i «dumper» og gikk på ski ned til Avdal . Her ville de oppsøke en kar som Storhaug også kjente. Hallvard Eggset var jo en kjent skiløper langt utafor Østerdalen.
På Eggset var ikke Hallvard hjemme. Men mora bød karene inn og på mat. De var «hølsvultne» etter uker med minimalt med mat så de åt alt som kom på bordet, og det var ikke lite. Da Hallvard dukket opp ble han innlemmet i hva som hadde skjedd. Heller ikke han hadde hørt om noen «fremmede» så det ble ordnet med plass på ei godsvogn på jernbanen. Fra Rena hvor de var godt kjente ettersom to av kara var herfra, gikk de over til Sverige. I mars 1944 kom de igjen. Med nye ordrer og retningslinjer var Eggset og Øvergaard de første som ble kontaktet. De ble på ulikt vis tilknytta gruppa resten av krigen.
Han som hadde «lånt» de ved når hytta var kald og etter hvert vedløs, møtte karene igjen våren 1945. Alle våpenføre og på ulikt vis uniformerte. De i engelske battle-dresser og han i sivilt med armbind med 2 striper og våpen på skuldra.
Både Håkon og Peder hadde holdt tett.
Kilder:
Persolig meddelser fra Ola Nesset, Hallvard Eggset, Rolf Øvergaard, Jon Gunleiksrud, Oddvar Dobloug og Helge Nesset.
Jo Vegard Lunde sine tre bøker og Reinertsen "Den lange vinteren mellom to vårer".
Alf Graven sine artikler i Heimevernsbladet
