Tynnkake på gammelmåten (1 av 3)

Det var en gang det fantes journalister som skrev artikler fra Bygde-Norge om spennende, såkalte "hverdagsmennesker". En av dem var Trond Løvmo. Han var journalist i Hamar Arbeiderblad og Lokalavisa i en årrekke og i november 2005 var han på Holøya og intervjuet de tre søstrene Eldbjørg, Goro og Astrid. De er alle borte nå, men det går ennå gjetord om de tre, og om hvilke arbeidsjern de var. - Artikkelen sto i Lokalavisa 19/11-05 og er sendt inn av Leif Trønnes. God lesing!

Det er grytidlig denne første dagen i november. Astrid Trønnes fyrer opp i vedtakka fra 1800-tallet. I pannhuset skal det eltes, kjevles og stekes til langt på natt.

De er godt voksne alle sammen nå, Atnosensøstrene. Med et langt liv som småbrukere bak seg med ansvar for hver sine garder med krøtter, har de jobbet mer enn de fleste. 
Etter at de sluttet med ku synes de det er ekstra trivelig å komme sammen for å bake lefse, flatbrød og sirupstynnkake.
- Før var det mer styr. Da hadde vi fjøset attpå, og da ble det nok til at vi bakte mer hver for oss, forteller Eldbjørg Amundlien. Om få dager fyller hun 88 år og er eldst av søstrene.
Goro Sletten er 85 år. Bakinga finner sted i pannhuset på Øiseth hos lillesøster Astrid Trønnes (83) på Holøyet i Atndalen. 

I TO UKER til ende bakes det på gammelmåten. Det blir lange dager. Arbeidsjerna fornekter seg ikke sjøl om de etter hvert drar på åra. 
De starter ved sjutida om morgenen, og enkelte netter blir klokka både halv ett og halv to før de kvelder. 
Den dagen undertegnede aller nådigst fikk smyge inn døra til pannhuset var klokka 12.00. Klokka 18.00 var det mørkt ute, og bakstkullene hadde knapt satt seg nedpå, og langt mindre hatt noen matpause. 
- Du skjønner ingen av oss drikker kaffe, forklarer Eldbjørg Amundlien. En slurk eller to fra et vassglass i ny og ne er alt. 
Med kraftige taktfaste, drevne tak kjevler hun ut sirupstynnkakeleivene til svære løvtynne flak før hun med et imponerende handlag ruller opp leiven på langstikka og deretter ruller den utover den svære svarte vedtakka. 
Søstrene forteller at de fordeler arbeidsoppgavene, og at ingen egentlig har noe fast plass. Men i år er det Astrid som sørger for å elte og kna deigen i passe porsjoner. Det gjøres i et gørstort tretrau, eller nøle som bakstkullene på Holøyet kaller trauet som de stolt viser fram. I likhet med takka, har nøla fulgt dem lenge og inskripsjonen, som trolig en gang fortalte når nøla ble laget, er for lengst borte. De forteller at nøla kom fra Stenbakken, en av Atndalens eldste bosettinger. 

DEN STORE VEDTAKKA er trolig fra 1800-tallet. Den kom fra Vegard ved Atnoset, og søstrene mener at den kanskje opprinnelig kom fra Atnosen hvor far deres, sammen med fem av tantene deres, drev både skysstasjon og hotell samt forpaktet garden. 
Sjøl er de tre søstrene vokst opp på småbruket Solfeng, ikke lang unna, i en søskenflokk på fem jenter og en gutt. Alle med Atnosen til etternavn. 
- Vi var 16 unger mellom Solfeng og Hirmoen da vi vokste opp. Skal si det var litt av et liv forteller Goro Sletten, og legger mer ved i takka.
Det er ikke en jobb for amatører. Takka må holde riktig temperatur og varmen skal være forskjellig alt etter hva som skal stekes.
Søskenflokken har hatt et ualminnelig godt samhold, og de bosatte seg nær hverandre. Goro Sletten drev gården Sletten på Mogrenda, mens Eldbjørg Amundlien havnet på Arnestad som nærmeste nabo til Astrid.
Broren Håkon Atnosen Solfeng overtok småbruket Solfeng og førte blant annet gardsregnskap for søstrene da de drev gardsdrift.

"Tynnkake på gammelmåten" del 2 publisert 12. november 2024
"Tynnkake på gammelmåten" del 3 publisert 18. november 2024