Minneord

Tom Moen fra Sollia har gått ut av tiden 68 år gammel.

Tom må ha hatt en jernhelse. Han levde hardt, ikke minst var han hard mot seg sjøl. Dette livet preget ham etter hvert kroppslig, og helsesam kan vi neppe si han ble. Alle karene på Søndre Moen eller Systukæra som de har vært kalt i generasjoner her ved Atnbrua, har hatt et kvast sinnelag. Tom lik slektsledd før ham. Men aldri langsint - og stutt innpå det mjuke. Like ens arvet og lærte han fra tidlig alder å bli en fremragende jeger og fisker. Fangstlykke er ikke tilfeldig, - det følges åt med dyktighet. Få kjente elva her bedre enn ham og visste når fluestanga kunne hektes ned av veggen. Til sin siste levedag hadde han jaktterrenget i friskt minne og med klar oppfatning og meldinger om hvor elgen kunne felles.

Fra guttedagene og til sjukesenga var bokstabelen aldri langt unna. Fra indianerbøker til Dostovjevskij, fra moderne forfattere til røverromaner. 200 sider om dagen var gjerne dagsbehovet. Dette gjorde ham til en intellektuell person. Arbeidsfellesskapet med Tom i skogen var trivelig, og flere kunne ha hatt glede av å ha erfart hvor lett praktisk arbeid lå for Tom. Men praktisk arbeid var ikke det som skulle prege livet hans.

Fra Skreddarsten til Lessingsbua, fra Skaret til Ratlvollen vil naturen hviske hans navn støtt når vi kjem der sea. Du har føre videre.

Med Kolbjørn Falkeids ord signer vi Tom sin ferd til den siste kvilplassen.

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.

Jo Øvergaard