To originaler i Rønningen (2 av3)
Her er andre del av artikkelen om Dikhart og Johan og livet i Rønningen på 1950-tallet. Ordliste over noen ord og vendinger er lagt inn på slutten.
Ho Oline er fuselfri, ho (forts.)
Det var to hovedtemaer gubbene alltid kom inn på, når røda gikk om gamle dager. Den ene var om dengangen de dreiv og temte okser sammen og kjørte med dem. De brukte ikke andre plogdyr i Rønningen. Stutom blei hakke meg så spake, gut, at dom føljde øss som kjæline lamonger!
Det sekundære maksimum i livet i Rønningen var en gang for mangfoldige år sia de for moro skyld fant på å sette en diger himebrentsats i ei tynne i fjøsdongen. - Det vart ukrestelig godt drekke, gut! Så fint brennvin har aldrin finst her ti bygdom - og så stært, mykjy over 96 prosenter.
En sommerdag kom han Dikart staurende i stor opphisselse opp over setervollen, hvor jeg holdt til, og jeg gikk ut for å møte ham. Alt på frastand ropte han: - Je såg ein bomatom øver Breirøsten, gut -- rekti ein bomatom!
Jeg skjønte naturligvis ikke, hva han mente, men da jeg hadde satt på kaffekjelen og han hadde roet seg litt, fikk jeg ut av ham, at han hadde sett noe blankt som glitret og skein i solskinnet komme glidende høgt oppe i lufta og ut over Atnasjøen, for så å snu sørover.
Det var formodentlig et glidefly, men i Dikarts forestilling var det nok en mellomting mellom en flyvende tallerken og atombomben sjøl, som han kalte «bomatom».
Engang jeg var nede og besøkte Dikart spurte jeg, om han og 'n Johan aldri hadde vært forlovet eller tenkt å gifte seg. Hø! brummet den mannlige attergløyma ergerlig. Gifte øss! Høh! Skar du væra nøgd te å fø og kle ei førkje heile livet, for det om ho likte å leike seg litt med deg i ongdomen? Nei, gut, 'n Johan og je, vi har late kvinnfolka greie seg sjølve!
Det var ikke fritt for, at de inkarnerte gamle ungkarene siklet litt på det såkalte blide kjønn, når de kunne komme til, men helst på en underfundig og utspekulert måte. Det var f.eks. en ung bygdesprett som hjelpesløst hadde falt i en skjønnjomfrus garn, ei diger dundre av ei husholderske hos en byfamilie som hadde slått seg ned i Sollia en tid. Hun var atskillig eldre enn gutten, men et fint og fermt menneske. Hm, hm, sa 'n Dikart, da han hørte dette. Der har 'n Per fått seg eit rektø mønsterbruk tel kjerring!
Et middelaldrende ektepar i omegnen hadde ei lita datter (som jeg trudde), og den kvikke jentungen fløy ut og inn på Rønningen. Jeg ga meg til å snakke om denne vesla engang og undret meg over, at så alvorlige og mutte foreldre kunne ha et så morsomt og livlig barn. Hå nei, opplyste 'n Dikart, Det er itte jintongen åt 'n Oline, detti ma. Det er ein døm har teke tel seg etter søstera hennes som døe. Ho kain itte få små sjøl, ho Oline. Ho er fuselfri, ho.
De «evig kvinneliges» veger er uransakelige, og om tvillinggubbene var allergiske for sexus sequior og nærte en djup mistillit til det, og heller ikke sjøl var noen likelige premievinnere i en mannlig skjønnhetskonkurranse, så var de, og særlig da i Johans tid atskillig omsvermet og kokketert for i skjemtefull uskyldighet. Og mange var de godbiter omegnens Oliner, Krestiner, Hanna'er og Mina'er betenkte de to «morosamguta» med i årenes løp. Han Johan var nå spelmann, ma. Men selv da han døde og 'n Dikart ble ene-pasja i Rønningen, fortsatte denne idolatri som f.eks. forrige sommeren, da utvalgte medlemmer av Sollia husmorlag hadde husmorferie på Tronsvangen hotell i Alvdal, så var den nå bortimot 80 år gamle Dikart bydd med som «æreshusmor». Det var svære greier, så mykjy go mat og drekke, gut! sa han sia. Je treivs meist som ein sulletan ti haromet!
Ordforklaringer:
Røda: Praten/samtalen
Fjøsdongen: Møkkhaugen
Tynne: Tønne
Attergløyma: Igjenglemt person eks. «gammel jomfru»
Førkje: Kvinnemenneske
Rektø: Riktig
Sexus sequior: «Det svake kjønn» dvs. kvinner
Pasja: Tyrkisk stormann/høvding
Idolatri: Dyrkelse, egentlig avgudsdyrkelse
«Sulletan i haromet»: Sultan i haremet
Del 1 av "To originaler i Rønningen" ble publisert 19. februar 2025
Del 3 av "To originaler i Rønningen" ble publisert 21. februar 2025