Strømbu-kara
For seksti år sida var det heller sjeldent å ha sin egen hytte, men folk kom seg til fjells likevel. Turistene leide seg inn på gardsbruk, setrer og pensjonater. På Søre Strømbu drev seks brødre Strømbu med innlosjering av turister i mange år. Leif Trønnes har gravd dypt i arkivene og har funnet en artikkel om "Strømbu-kara" som sto i ukebladet "Aktuell" 16. april 1960:
Der hvor Per Gynt traff Bøygen … eller rettere sagt, femti bratte meter rett ovenfor det celebre møtestedet … bor Strømbuguttene. De er seks i tallet: Peder (74 år), Martinus (72), Oliver (70), Ole (68), Anton (64) og yngstegutten Otto på 62. Sammen driver de gården Søndre Strømbu som ligger på grensen mellom Sollia og Folldal og er omgitt av fagre fjell på alle kanter … Rondane, Ringebufjell og Østerdalsfjell med den svarte, steinete Strømbukampen som fortsettelse av det øverste jordet deres.
De seks brødrene danner så å si et ungkarskonsern. Opprinnelig var det sju av dem, men den eldste brøt laget. Han gikk bort og giftet seg og er nå bosatt på Dovre.
Det har nettopp vært store påskeforberedelser på Søndre Strømbu. Tre kalver er blitt slaktet, fra fryseriet i Folldal er dypfrosset vilt hentet … rein og elg som brødrene felte under høstjakten. Lass med kolonialvarer er kjørt inn på stabburet. Lukt av nystekte kaker har bølget over det bakkete tunet. Vinduer er pusset, gjesteværelser gjort i stand, og senger til 30 påskeferierende redd opp med dundyner og lintøy. Den eneste påskeforberedelsen de ikke har kunnet overkomme på Strømbu i år, er å dra til fjells etter multer. Strømbukarene har ellers sine spesielle multedepoter oppe på flya. De senker kasser med hermetiske multeglass ned i fjellbekker på steder som bare de vet om. Der kan bærene stå i årevis og holde seg like friske. Men i år har snehindringene gjort det umulig å hente delikatessen. Sollia er nemlig velsignet med mere sne enn noen gang i manns minne.
Strømbukarene driver ikke bare gård, men pensjonat også. Og de gamle ungkarene gjør det så trivelig for gjestene sine, at de kommer igjen år etter år. I innpå tyve somre har den eldste gjesten vært hos dem. Men han pleier holde til på setra deres, Breidsjøsetra, hvor Strømbuguttene også har plass til 30 gjester. De driftige, gamle ungkarene driver med andre ord både seterpensjonat og bygdepensjonat ved siden av gårdsbruket. I sommer hadde de bortimot seks hundre besøk på Breidsjøsetra og klarte å bespise samtlige, enda det bare går kløvvei fra gården opp til setra og all mat må fraktes opp på hesteryggen. Turen tar 5-6 timer, men Oliver, bror nr. 3, som står for kløvtransporten, tok provianteringsferden to ganger pr. uke tross sine sytti år. Egentlig var det tilfeldig at Strømbukarene begynte å ta imot gjester. Under første verdenskrig hendte det en sommerkveld at en Kristiania-familie banket på seterdøra deres. De hadde dradd på fottur fra Alvdal og var opprådd for nattelosji. Familien ble like godt på Breidsjøsetra resten av sommeren og et godt stykke utover høsten. Det var fint fiske i vannene, og plenty med vilt, storartet naturskjønt og i det hele tatt vanskelig å rive seg løs. Til jul fikk brødrene på Strømbu et kort på vers, «neste sommer igjen vi kommer», skrev byfolkene.
Med årene har brødrene måttet bygge ut seterhusene sine ganske kraftig for å kunne ta imot alle fotturistene som banker på deres dør. Fisk er det blitt sparsommere med i Breidsjøen etter hvert, men vannet gjør god nytte nå også. For, som eldstemann i konsernet, Peder, sier: «Det liver opp med blinkende sjø og robåt og greier.» Viltet er også minket, men til gjengjeld er det blitt så mye tammere det som er der, påstår Strømbubrødrene. «Dom lengter kanskje etter selskap,» antydet karene og pekte på et fotografi av bror Ole med en drabelig tiur midt oppå six-pencen. For øvrig er det ikke dårligere med vilt der oppe enn at en kan risikere å støte på gaupe.
I 30-åra begynte karene så smått å ta imot gjester på gården sin nede i bygda også. Der har biltrafikken økt kraftig etter at veien mellom Sollia og Folldal ble bygd om, og særlig etter at den nye bilveien mellom Enden og Ringebu åpnet. Så mye rullende trafikk er det der nå at en liten gutt som sto i Sollia og åpnet grind for bilene, tjente 3000 kroner på noen sommeruker.
«På Straumbu er det vanskelig med kvarter for gjennomgangsturister,» står det i Den Norske Turistforenings bok «Til fots». Strømbukarene leste denne setningen med sorg i hjertet. Den ble skrevet i 1953. Våningshuset på gården deres var unektelig nokså trangt … det er bygd for et par hundre år siden. De seks brødrene bestemte seg for å bygge nytt. I 1958 sto nybygget ferdig, et svært gulmalt hus med sentralfyring, varmt og kaldt vann på rommene, peisestue, bad, hypermoderne elektrisk kjøkken.
Seks gamle brødres iherdige slit gjennom en menneskealder ligger bak denne investeringen. Krone for krone har de lagt til side av det sommergjestene og gården har kunnet kaste av seg. Ved siden av gårdsstellet har de også drevet som bygdesnekkere, smeder, treskjærere og anleggsarbeidere. Det eneste de faktisk ikke har syslet noe større med, er husstell. Strømbubrødrene er ikke kvinneskye selv om de har sørget for å holde seg unna ektestanden. De har husholderske på gården året rundt, og i gjestesesongen sørger de alltid for å ha mange «jentunger» til hjelp. Jentunger er deres galante betegnelse på alle kvinner, uansett om det er damer i livets middagshøyde som hjelper dem å stelle for gjestene.
Men grunnen til at gjestene trives så godt, er først og fremst Strømbuguttene selv. De er originale karer, personligheter hver eneste av de seks, og fulle av artige historier om livet i skog og på vidde. Typisk er deres oppfatning av hva det egentlig var Per Gynt møtte da han støtte på Bøygen nedved Atna: «Du ska sjå det var ein kranglevorren småbrukar han trefte. I så fall gjorde han klokt i å gå utenom …»
