Skulle Setningssjøen senkes?

Det har alltid vært mye styr om fiske og fiskerettighetene i Sollia. Denne artikkelen fra "Østlændingen" 27. august i 1925 handler om et forslag om regulering av Setningssjøen som møtte motstand både hos bygdefolket og fra fiskeriassistent Ludvig Monsen:

Fra Sollia - Blir Setningsjøen senket?

Fjellbygden Sollia med sine 400 innvånere er Hedmark fylkes minste herred. Den tilhørte i gamle dager Opland fylke og var anneks til Ringebu, men blev i 1864 eget herred og innlemmedes i Hedmark fylke i 1891, - fornemmelig av hensyn, til de bedre og lettere kommunikasjonsforhold der. Og det må vel innrømmes at derved var denne vesle vakre fjellbygd kommet til sin rette såvel naturlige som historiske forbindelse.

Den er som de fleste fjellbygder rik på fjell og fiskevann og skog, men med karrig jord, som ikke kan forsyne sine få innvånere med hverken korn eller poteter, fordi sommeren er så kort, hvor der ikke finnes overflod av gods og gull, men riktignok heller ingen fattigdom; hvor flid og nøisomhet hersker, og hvor derfor gleden over og tilfredsheten med livsvilkårene er like stor hos gammel og ung.

Derfor intet å forundre seg over at de der i høiere grad måskje enn annetsteds vil forsøke å holde sine fiskevann, som er en av deres naturherligheter, i den best mulige forfatning. Omtrent halvparten av Atnesjøen, som ligger i herredets nordre del, er den største: den er rik på ørret og røie, og fisket slår i almindelighet godt til. Så har vi Setningsjøen som ligger omtrent 10 km. sønnenfor, er 2 km lang og står i forbindelse med to større tjern.

Denne sjø, hvis fiskebestand er ørret, kan ikke sies å være særdeles fiskerik, kanskje den helst må betegnes som middels, og fisken holder seg jevnt små. De fiskeberettigede deroppe hadde intet høiere ønske enn å søke å få fiskebestanden forbedret eventuelt ved innsettelse av en ny stamme.

Jeg var i den anledning i fjor høst anmodet av fjellstyret om å komme derop for å undersøke fiskens næringsforhold i sjøen, hvilket jeg da også gjorde. Disse undersøkelser viste imidlertid at næringsforholdene ikke var de beste, og at selv en ny stamme neppe kunde bringes op i sterkere vekst. De fikk prise seg lykkelige så lenge sjøen gav så meget av seg som den gjorde.

Så inntreffer der plutselig noe som ikke alene helt kan kuldkaste fiskernes håp om en forbedret fiskebestand, men som endog kan befryktes i betydelig grad å forringe den nuværende bestand. Der kom nemlig krav om å få sjøen «regulert» - selvfølgelig ikke fra fjellbøndene selv, men fra en Oslo-mann, professor Brandt, som har en eiendom deroppe, beliggende ved sjøens nordre ende.

Denne mann innsendte til landbruksdepartementet andragende om tillatelse til å få senket sjøen for å få tørlagt et omtrent 10 mål stort jordstykke. Dette andragende blev senere tiltrådt av naboeiendommens eier, som likeledes har et omtrent 15 mål stort jordstykke like ved som delvis «generes» av vann under flom. Ellers finnes der ingen ved sjøen som har interesse av en slik «regulering». Ansøkningen var ikke ledsaget av noen som helst sannsynlighetsberegning over de fordeler som tenktes opnådd ved senkningen. Utbyttet av fisket har man derimot bestemte opgaver over.

En av bøndene fortalte meg således, at hans inntekt av fisket androg til ca. 800 kr om året. Det blev uttalt deroppe, at hvis senkningen i noen grad kom til å forringe fisket vilde det bli et følelig tap for dem som driver fiske i sjøen. Da fjellstyret, som hadde fått saken til uttalelse, ønsket en erklæring av meg om den eventuelle skade som kunde forårsakes på fisket ved senkningen, oversendte jeg styret følgende erklæring:

Siste del av artikkelen med erklæringen fra fiskeriassistenten og litt om det som skjedde etterpå er publisert 6. februar 2025. - Denne artikkelen er det som vanlig Leif Trønnes som har gravd fram. Sollia.net skylder Leif en stor takk for at vi kan publisere så mye stoff fra gamle dager.

Foto: Øyvind Lien