Sigrid Undset og Sollia (2)

Sigrid Undset og Sollia (2)
Forfatteren Sigrid Undset (1882-1949) fikk Nobelprisen i litteratur i 1928

Det er sommeren 1927 og i boka "Lykkelige dager" skriver Sigrid Undset om solliværingene eller "solingene" som slo i hjel Tater-Kristen i Snødøldalen. Forfatteren Jacob Breda Bull har en annen versjon, for i romanen "Jutulskaret" blir Tater-Kristen drept i Søljerøsta i Ytre Rendal. Hvem av dem som har rett, er vanskelig å vite, for det er ingen sikker dokumentasjon på når og hvor Tater-Kristen døde. En upopulær kar er det i hvert fall sikkert at han var.

I "Lykkelige dager" fortsetter samtalen mellom moren, Sigrid Undset, og sønnen Anders på 14 år. Her fortelles det om Anders Grøtdalen, en av forfedrene til Sigrid Undset, og den legendariske "Tangguten". Hans egentlige navn var Halvor Pedersen Tangen. Han levde fra 1815 til 1893 og var fra Tangsida på Mogrenda. Historien foregår ved Grøtdalens seter på Lauvrøstsetra:

«- Men du Mor, jeg hørte en annen historie der borte, om en annen av forfedrene dine, Anders Grøtdalen  -.»
            «Det var farfar til min farfar.» Mor kjenner historien, men hun skjønner at Anders brenner etter å få fortelle den:
            «De lå på Grøtdalssetra, han og søskenbarnet hans, Halvor Tangen, og så kom bølingen settende nedover, aldeles vill, og de skjønte den hadde vært ute for bjørn. Halvor hadde børse med seg, og så tok han den, og begge karene satte oppover. Ja, de fant bjørnen, han lå over en kvige og slet i henne – hun levde ennå, og bar seg rent gresselig. Bjørnen kom imot mennene da, og hvordan det var eller ikke, Anders Grøtdalen hadde kommet seg bakom leggen til en diger gammel gran, og bjørnen var på den andre siden, og så fikk Anders tatt om begge framlabbene dens og holdt den. Så sier Halvor: «Nå har du sånt godt tak på’n, det ville være synd å koste krutt på’n. Du greier å holde han du, Anders, mens jeg flyr heim på setra og henter øksa.»
Tegning: Maria Lien
            Det tok Halvor en halv time frem og tilbake, og imens stod han Anders og holdt i bjørnrammene, og bjørnen tittet ut så på den ene og så på den andre siden av grana og glefset etter ham. Men så kom Tanggutten med øksa da. «Kvia var nå mi da,» sier Anders, «så det var vel ikke mer enn rimelig at du lot meg hogge beistet.» Halvor var enig i det, og så løste han av Anders der bak grana og skulle holde bjørnen. Anders stod med øksa. Men så sa han: «Huff, gutt, jeg vart så svultin, jeg mener jeg får stikke nedom setra og få i meg litt mat først.» Dermed sprang han, og så ble han borte akkurat så lenge som Halvor hadde vært. Siden kom han att og kløvde skallen på bjørnen. De sa det var skinnet av den bjørnen, den gamle fellen som henger i Sollia kapell. Ja, den så da så møllspist og skallet ut så det kan gjerne være sant. – Hadde du hørt den historien før, Mor?»
            «Jeg husket den ikke så tydelig. Ingebrikt fortalte den til meg da jeg var liten, - han var dreng hos min farfar, og han var av slekten han med. Men farfar likte aldri at det ble snakket for mye om de gamle solingene. Farfar var svært religiøs, vet du. Og de var noen villstyringer de fleste av dem – denne Halvor Tangen, Tanggutten kalte de ham, var nå en av de verste.»
            «Hvis jeg var deg, så tror jeg likevel at jeg ville flytte tilbake til Sollia,» mener Anders.
            Men Mor rystet på hodet: «Det er snart hundre år siden slekten min reiste fra Sollia. Farfars far døde da han var årsgammel, og så tok hans mor ham med seg hjem til Rendalen, og da han ble voksen, flyttet han til Trondhjem. Siden har ingen av oss vært bønder – det ville nok lite nytte oss om vi prøvde å flytte tilbake til fjellet nå.»
            «Men det var kjekke karer lell,  -  jeg syns det er moro å tenke på at vi stammer fra dem.»
            «Det er det. Og vi får forsøke å gjøre ære på de gamle solingene,  - gjøre allting like bra som de gjorde, der vi er blitt satt i verden.»
Nå er det ikke mye igjen av husene på Grøtdalssetra
Tanggutbua ved Gråsjøen, en av buene som Tangguten bygde. Foto: Jan Helgesen