Sigrid Undset og Sollia (1)
I boka "Lykkelige dager" skildrer Sigrid Undset en sommerferie på Krekke seter i Ringebu. Boka ble skrevet i USA der Sigrid Undset oppholdt seg under krigen. Dette utdraget er fra sommeren 1927 og sønnen Anders, 14 år gammel, har akkurat kommet tilbake etter en lengre fjelltur med onkelen og gudfaren sin. Her snakker Anders og "Mor", som er Sigrid Undset, om turen.
Anders nikker. «Men det var moro lell å gå i fjell som er så dårlig oppmålt så det var nesten som å gå på oppdagelse i nytt terreng.» De hadde kommet ned i Drivdalen og hadde fortsatt ned til Sollia: «Du kan tro det var hyggelige folk der, Mor. Især da de hørte at jeg var sønn til deg. Du er visst skyldt til hvert eneste menneske i den dalen, tror jeg -.»
«Det er jeg sikkert,» sier Mor. «Du vet at Sollia var seterfjell til omkring 1650, - da kom de første nybyggerne der og ryddet gårder og skulle forsøke å leve der året rundt. Det var fem familier fra Østerdalen, og fra dem stammer nok alle i Sollia den dag i dag.»
«Ordføreren sa at jeg skulle si til deg, du burde selge det stedet du har og flytte tilbake til Sollia. Skattene er så lave der så du kunne spare mange penger -.»
«Enn skolegang for dere da -? Det er nok bare folkeskole i Sollia, så jeg måtte sende deg og Hans til Hamar eller Lillehammer og la dere bo hos fremmede -.»
«Du vet jeg kunne bo hos kaptein Dahl,» sier Anders. «De tar skolebarn i pensjon. Døtrene til lensmann Gunstad i Ringebu bor der.» Han blir sprutrød med det samme.
Mor later som hun ikke ser det. Og Anders fortsetter: «Fra Sollia gikk vi tilbake over Ringebufjellet. Vi fikk følge med noen solinger, og så stakk vi bortom i fjellet ved Snødøla, og de viste oss restene av den steinbua der solingene ringet inn han Tater-Kristen og slo ham i hjel. – Du mor, du stammer fra Tater-Kristen også du -.»
«Jeg gjør nok det,» sier Mor kort.
«Da er det taterblod i deg da – og i oss barn?» spør Anders spent.
«Langt ifra. Det var datter hans med Sigrid Sollia, hun ble gift til Grøtdalen, lenge etter at Kristen ble drept. Om han hadde barn med denne taterjenta si, er det ingen som vet noe om – ingen spurte etter dem heller om han hadde noen. Herregud, gutt, innbill deg bare ikke at det var noe romantisk eller storartet ved denne Tater-Kristen. En bonde som stryker fra gården sin, fra kjerring og unger, slår seg i lag med tateren og stjeler og plyndrer på gårdene til sine forrige sambygdinger, - han var ikke annet enn en sviker, og han fikk bare hva han hadde fortjent da solingene slo ham i hjel der oppe i Snødøldalen.»
