På skitur med Mikkjel Fønhus i 1926 (2)

Her kan du lese om den siste delen av skituren til Sollia som forfatteren Mikkjel Fønhus foretok i 1926. - Bøkene til Fønhus blir ikke lest så mye lenger, men i sin samtid kom bøkene hans ut i store opplag og ble oversatt til mange språk. Han var langt forut for sin tid med fortellinger om menneskers møter med naturen, og da naturvern ble kampsak på 60- og 70-tallet, ble bøkene hans populære igjen, særlig blant ungdommen. - Mikkjel Fønhus ble kalt Norges første naturverner og bøkene hans er kanskje mer aktuelle enn noen sinne.

Under Rondanes fjell - Skiløperbrev fra Sollia (forts.)

En times tid til, så er jeg nede i fjellbandet, der bjørkeskogen møter meg. Slikt et møte med skogen, efter turen over flåfjell det er alltid som en vennlig helsing. Velkommen hit! Her er livd og trygghet, vi skal hjelpe deg tildals, til logne hus og folk, til varm ovnskrok og seng for trette lemmer.

Vesle forkuede, værslitne fjellbjørk! Du er som en fattig stymper, som kommer med et hjertegodt smil, med det vesle han har strukket fram i sin magre hånd. Men bjørka heroppe i fjellbandet mot Muen, den har også stupt på sin utsatte forpost. Der er én revet opp med roten og hivd bortover — det må være i hauststormene. Og der er én knekket tvers av, hvor langt den er faret fra stubben sin skal jeg ikke si; nogen stubbe er ikke å se.

Men her puster det nok ganske godt, når blåsebelgen nordi Rondane tar til å ånde ut. Han hadde visst rett han gamle fjellkaren vest i Gudbrandsdalen, han som sa igår at har du et liv som du bryr deg litegran om, så prøv ikke å leike med fjellet idag; jeg har kjent det i tredve år jeg, sa han. Men det han fortalte om at han selv hadde gravet sig ned i snøen heroppe i uveir, og sovet godt om natten, det tror jeg ikke, Peder Stuehagen, om De skulle treffe til å lese dette! Den ytterfrakken De hadde tullet Dem inn i, den skulle jeg i alle fall betale overpris for, hvis jeg fikk kjøpt den til sovepose.

Furuskog. Laussnø så jeg søkker i nesten tilknes. Trangt lite dalføre. Ingen gard. Ingen alfarvei nede i dalbunnen. Ikke tegn å se til buendes folk i. Skulle jeg ha gått så rent ubegripelig galt? Er jeg kommet inn i nogen slags sidedal til Sollia? Det er snart kveld. Bleke og mektige står fjella i nord og sør. Skal jeg måtte leite mig innover til den setra jeg så, og ligge der inatt? 

Da ser jeg noget dernede i den trange dalbunnen under mig. Ser det mellem to furuer. En hest går med en slede efter sig. På sleden sitter en kar . . . Jeg er likevel framme i Sollia. Nu får jeg også øie på en telefonstolpe dernede ved den usynlige alfarveien. Et kvarter efter er jeg nede på den tarmen av et vatn som heter Setningsjøen. Ved nordenden kviler nogen hus.

En gard. Og i skumringen sitter jeg inne hos Iver Røste på Bretningen. Ekte og hyggelig østerdalsstue, høgt under taket, til å puste ut i. Telefon, hovedstadsaviser. Gammel og ny tid smeltet harmonisk sammen. For det går an.

Sollia! Var det denne sidedalen som Vinje i sine «Ferdaminne» lignet med en likkiste, der folket kravlet seg fast på sidene av lokket?

Jeg har ingen slags likkistefornemmelse når jeg ved syvtiden om morgenen kommer ut på tunet her på Haugland skyss-station. Mangfoldige mil austpå, på andre siden av Glåmas dalføre, ulmer solrenninga gulrød, som gjennem en matt lampekuppel.

Bak Rendals-Sølens dikterbesungne storfjell. Og rundt omkring frie, lettende fjell, enda litt matte og døsige efter natten. Søraustover selve dalen, blåkjen av granskog. . . Vi heroppe i Sollia, vi blir pustet over av dagens første, forfriskende ånde. Vi merker dens første, levnende pulsslag. Dens første lysbivringer skjelver omkring oss heroppe. Vi ser det første gløttet av soløiet som letter på lokket . . . Mens stordalene fjernt derute ingenting aner om det hele.

Likkiste! Salig Vinje måtte ha været i en forvillende begravelsesstemning den gangen han gikk gjennem Sollia - kanske hadde han nyss begravd en forelskelse. I så fald var det ikke første gangen hans komiske kvinneforgudelse spilte ham et literært puss. 

Nei, da så han litt klarere den foged Christen Hansen i Bærum som litt før år 1700 fikk storelvedøler til å dra innover den øde Atnas og Setningas dal og rydde bu. Av storelvedøler er dalen gjort beboelig for folk. Mange mennesker bor her ikke, omkring fire hundre på et areal av bortimot fem hundre kvadratkilometer. Nei, det er ikke mange, jordbruket drives ikke i det store; men fjellbeitene nyttes, husdyrholdet er likevel forholdsvis stort. Og skogene nedover dalen gir vanlige år vinterarbeide og fortjeneste nok. Det er bare det sørgelige at skogene er så alt for meget på utenbygds hender, her som mange andre steder.

God veiforbindelse er det ned til Atna station, omkring tre mil. Og nu er det projektert en forlengelse av veien fra Atnesjøen, øverst i dalen, og helt over til Hjerkinn. Her vil da bli en søkt turistrute, forbi Rondane. Men jeg tør trygt råde en turist til å stanse over en natt på Haugland skyss-station, og se solrenninga over Rendals-Sølen.

Når jeg nevner Rendals-Sølen, kommer jeg til å tenke på Jacob B. Bull og på den plassen som Sollia inntar i «Jutulskaret».

Hit til Sollia gard, like nedenfor Haugland, var det at Tater-Kristen kom fra Rendalen, og festet seg som tjenestegut hos Embret Sollia. Kari Kirkestuen, som bodde litt lenger nord, var det som ble hans mø, ved siden av Tater-Kirsti. Og på Bretningen, den garden jeg først nevnte jeg var innom, der var det at Tater-Kristen bygde opp hus til seg og Kari. Men da Kristen blev slik uferdsmann, da tok bygdefolket og brente ned stua hans der. Og «Taterdalen» heter det den dag i dag etsteds vest i fjellet. Det er vel et minne fra denne tiden.

Hin samme Embret Sollia, som Tater-Kristen tjente hos, han var det som gjorde opptaket til å få kirke i bygda; den blev ferdig litt før 1750, og den står der omtrent nu som da.

En liten værslitt kirke, høgt oppe på dalens solside, prydet innvendig med en eiendommelig malerkunst — hver stokk i tømmerveggen er forskjønnet av hin omsorgsfulle hånd, som vel visste hva kirkens stemning betydde for disse første nybyggeres sjel, de hvis kamp med en stridig natur vel tildels kunde få sinnets mere fint tonende strenger til å tie. Siden 1863 har Sollia nu været eget prestegjeld, og det er ingen avdal og ikke noget likkistelokk, selv om det ikke ligger innenfor rekkevidden av fløiten på lokomotivet.

Og om våren, når Glåma siger mot havet med sine hundre tusener av gule og sleipe tømmerstokker, med denne flytende rikdommen fra Østerdalens elvefar, da er de der også i stort tall, de som har dundret seg gjennem fossestrykene helt der nordfra, hvor grésne furuskoger arbeider seg opp mot Atnesjøens speil under Rondane.

 Sollia i mars 1926

 Mikkjel Fønhus

Artikkelen sto i Nationen 3. april 1926 og er sendt inn av Leif Trønnes. Vi har endret litt på skrivemåten av noen ord for å lette lesbarheten, eks. fra blaa til blå, trægrænsen til tregrensen o.a. Første del av artikkelen ble publisert på sollia.net 14. desember 2024.