På skitur med Mikkjel Fønhus i 1926 (1)

Forfatteren og journalisten Mikkjel Fønhus (1894-1973) er kjent som en av de fremste naturdikterne i norsk litteratur. Han var tidlig opptatt av naturvern og var en mester i å skildre dyr og natur. Vinteren 1926 gikk han på ski over fjellet til Sollia og skrev om turen i Nationen. Første halvdel av fortellingen hans gjengir vi her.

Under Rondanes fjell - Skiløperbrev fra Sollia

Med det samme jeg skar tregrensen ved Trabbulisetrene, der kom skodda veltende ned fra snaufjellet, tjukk og seig som graut, blågrå i letten – mørkeskodde, den som er til å tulle sig bort i og aldri finne ut av.

Og jeg hadde ille til erfaring, bare to dager gammel da jeg gikk over fjella fra Valdres til Gudbrandsdalen, over Jotunheimens utløpere imot sør. Det var en tur jeg skal minnes. Men det var nu det at jeg ville over nettopp da. Her - over fjellet fra Gudbrandsdalen til Østerdalen - hadde det ingen bråhast. Og inn i den skodda, innover ukjente fjell – takk, jeg hadde fått nok av den kosten der vest under Jotunheimen. Og snøføike att på til.

Så snudde jeg skiene imot Gudbrandsdalen att, og det var bare en halv mil ned i bygda. Jeg var tilfreds med meg selv fordi jeg hadde været fornuftig; jeg hadde ikke før satt meg til et godt middagsbord nede hos Per Forrestad, før vi hadde skodda like ute på jordet. Den var kommet efter mig og skulle ha tak i meg, siden jeg unngikk den oppe i fjellet.

Men ensom mann i skodde og snødrev på fjell, han er en liten vimsende prikk i uendeligheten. Jord og luft flyter over i hverandre, mannen ser ikke hvor han går, han bare kjenner det; alt er kvitt, kvitt. Og ut av dette bunnløse kvite kommer fjellskrekken sivende, eter seg inn i sjelen, kanske får den overtaket; da kan det hende at mannen legger seg stille ned i snøen.

Dagen efter stod fjellet som en eneste lysende flamme under blåhimmelen. Skiene mine kappløp mot Muen, den kuvne toppen der austpå, som ruvet lik et Nordens snøkledde Vesuv, ja så påfallende lik var den i formen.

Og lyset ... Tro om Middelhavets land gir det mere ødselt enn norsk vinterfjell i sol? Når lyset stråler ned fra himmelen og snøfjellet glimter det fra seg igjen? Du går som i en brusende brenning av lys, blir gjennomsivet av lys … Hvor er høgfjellets vonde ånder fra snødrevet og skodda? - Å, de gjemmer seg bak tindene i nord og sør, de er krøpet ned i tilisede elvejuv og bortgjemte dalsluk. – en mørk litt gulskimrende sky vokser opp på himmelen, de er i den, de kommer lurende framover fjellet, hvor skal de storme ned? Der hvor den vesle myggen av et menneske krabber seg frem, der hvor han står som et bitte lite svart punktum på et kjempemessig kvitt papir?

Skiene mine kappløper ivrigere imot Muen. De skyene der over Rondane er ikke å lite på. Og nu vil jeg ikke snu att. De tre milen over fjellet må jeg nu ha gjort halvdelen av. Kommer jeg forbi Muen, må jeg snart kunne se i skogliene i Sollia i Østerdalen. 

For sikkerhets skyld stiller jeg enda en gang kart og kompas inn. Jo, nordøst-nord, rett på Snødølvollen ved Setningsjøen. Skyene eter seg utover himmelen. Sola kjemper litt med dem, gir seg så over, blir bare en blek flekk. Fjellet gråner. Blir tungsint. Blir alvorlig. — En time og to timer kveser skiene sitt ivrige sui-sui over skavlesnøen. Da er jeg under Muen. Marmorkvit og høitidelig ruver fjelltoppen over meg. 

Men ingen skodde og ingen snødrev. Den stride vinden har lagt seg. Alt er så stille. Jeg hugger meg austover gjennem en bratt og steinet fjellskråning. En rype flyr opp, slår sig nedatt. Strekker hals. Sitter der som stivnet, som støpt. . . 

Men langt i nord, rett over rypas tynne hals, der retter det seg to fjelltopper, slanke, avrundede, yndefulle og likevel mektige, glitrende i en bunt av solskinn som faller ned på dem lik et skrått søkelys gjennem skyene — Stor-Sølen. 

Og i nordvest skinner det i kupler som over en Østens stad — Rondane. Dovregubbens lukkede eventyrslott. Inn i sine skjulte haller er han gått, for aldri mere å komme ut. Dørene er stengt for ham. Jernbanelinjens stålskinner dernord har skåret hans gamle rike over; lokomotivets ul over Dovrefjell og frostens musikk i telefontrådene kan han ikke høre på; han kommer aldri mere ut.

 — Arr! sier fjellrypa derborte på steinen foran meg; den svirrer ut over et trangt dalsluk under, synker imot høgdene på andre siden; nu kan jeg ikke se bevegelsene i vingene lenger, og dens egen farve dunster bort i fjellets; den anes bare tilslutt utydelig, den blir noget svinnende, åndeaktig — nu er den borte, nei, der anes den igjen — nu er der ingenting annet enn tom luft og nakent fjell. Fjellets egen fuggel. Ren som det. Ren som en engel. —

Kompasset opp igjen. Nordøst-nord. Rett over fjellryggen foran. Stavpiggene hugger, skiene skraper efter feste mellem stein og snaublåste rabber — hei, her har vinden tatt! Tjukkskodde og snødrev her — da ville skiløperen havne hernede i dalrevna under. Brukne bein, brukne staver og brukne ski. Men fjellrypa ville svirre over ham med sitt rolige, trygge «arr». Og fokket ville jevne over ham, gi ham fjellets farve, gjøre ham til sitt. Og det ville stråle av sol som før, og stirre ned i dalene til menneskene, og lokke . . . For fjellet i sol, det er farlig som en fager kvinne. Begge ser de efter ofre.

Nordøst-nord. Det mørkner i et dalføre, rett imot Stor-Sølens avkuttede topper. Et dalføre med barskogens logne, varme farve. Fjellet tar til å helle dit. Jeg ser en seter dernord, men ingen gård. Det må være østerdalsseter. Er det Sollidalføret jeg nærmer meg?

Artikkelen sto i Nationen 3. april 1926 og er sendt inn av Leif Trønnes. Vi har endret litt på skrivemåten av noen ord for å lette lesbarheten, eks. fra blaa til blå, trægrænsen til tregrensen o.a. Siste del av artikkelen ble publisert på sollia.net 16. desember.