"Måså" som fôr

"Måså" som fôr

Av Jo Øvergaard

Alle som besøker Sollia og Atndalen gleder seg over karakteristiske «måsåflyer» i skog og fjell. Aasmund Olavsson Vinje skildret også dette da han fór her i 1860 og skrev boka Ferdaminne. Her i bygda har måså eller kvitkrull gjennom århundrer vært viktig som tilleggsfôr for dyra våre.

Astrid Trønnes (1922-2013) sager mose til krøttera på Solfeng

Fra andre verdenskrig har kvitkrull vært en viktig inntektskilde. Den blir plukket for dekorasjoner. Slik er det fortsatt.

Ingmar Morken (1908-1994) samler mose på fjellet i Nord-Atndalen

De ulike gardene hadde som regel egne områder som de tok mosen på om høsten og la i «kok» (haug). Disse ble kjørt hjem om vinteren.

Ola Blæsterdalen (1923-2022)

Å hente tilleggsfôr i utmarka var gjennom alle år svært viktig for alle som hadde husdyr, både før og ikke minst under andre verdenskrig.

Sollia jordstyre, med formann Knut Haugland tok flere initiativ for å øke husdyrproduksjonen her i bygda. Et eksempel er bygging av siloer og dyrking av grønnfor som ble lagt i dem. Gammel kunnskap om tilleggsfôr fra skog og fjell var et annet tema.

I heftet "Innsamling av hjelpefôr" var det blant annet en tabell over fôrverdien på de enkelte vekstene

Heftet ble spredt blant alle brukerne i bygda.

Voldalen