Mellom fjellfolk og storslått natur (2 av 3)

Dette er del 2 av artikkelen til Dagfinn Grønoset fra 1959. Her forteller Einar Brænd om hvordan det var å ha den verdensberømte forfatteren, Knut Hamsun, som gjest i Nordre Brænd fra 1909 til 1910.

På en haug ved Atnebrua, midt i dalgapet, ligger den vesle, rødmalte Borgen-stua. Der skrev Knut Hamsun om vandreren som spiller med sordin. Mange ting fra den tida er borte, bare en bokhylle Hamsun sjøl laget, henger ennå på veggen.

Men i stua på Brænd-garden, en av de aller første gardene som tok i mot turister til Østerdalen, finner vi Einar Brænd. Han minnes dagene verdensdikteren Knut Hamsun gjestet ham:

- Jeg glemmer ikke første møtet mitt med Hamsun. Litt før midtsommer 1909 fikk vi forespørsel fra et byrå i Oslo om vi hadde plass for en herre. Noe senere kom jeg en kveld fra arbeid, hadde steinhogd øksa og skulle slipe. En fremmed herre på gardsplassen tilbød seg å dra slipesteinen. Men jeg var sulten og tenkte bare på mat. Så jeg sa nei. Men der gikk eneste sjansen jeg har hatt til at Knut Hamsun kunne ha dratt slipesteinen for meg! ler Einar Brænd.

Så fortsetter han:  - Vi syntes alle at Hamsun var et underlig menneske. Skiftende i humør, ofte pratsom, ofte innesluttet. Kanskje vanskelig i blant. Han fikk ikke sove på rommet sitt. Da krøp han opp i tredje, på kvistrommet, der utsikten ikke var stort annet enn fjøset og stabburet. Han fikk ikke blund på øynene der heller. Hønsene holdt til i fjøset og hanen var en vidløftig kar. Da forlangte Hamsun at vi hakket hodet av den. Vi stengte den ulykksalige hanen inne. Det gikk bra et par netter. Men så hadde noen satt opp fjøsdøra og hanelevenet begynte igjen. Da var det gjort -  bort fra kvistrommet! Hamsun flyttet da inn i den gamle rullebua hennes Marthe Brænd oppå -  haugen, like der Atna buldrer under skråningen. Hamsun døpte stua til «Borgen». Der ble han hele året. Det var stort spetakkel før han fant noe som passet til arbeidsbord. Vi prøvde alle bord vi eide. Ingen passet. Men, sier Einar Brænd - og godter seg tydelig over minnet - vi hadde en gammel dør, full av sylstikk og bekk, brukt av bygdeskomakeren Lars Ødegårdshaugen. Den skulle Hamsun ha! Ved den skomakerdøra satt han og skrev alle dager han var i Sollia, fram til forsommeren 1910.

Knut Hamsun likte å koble av med kortstokken mens han var i Sollia. «Kjeltring» og «Hard-Jan» var kabaler han ofte puslet med. En kveld lærte han en ny kabal av Marthe Brænd. Hele natta etterpå, like til ved 4-tida neste morgen, satt han i Borgen og slet med kabalen. Han fikk den ikke til å gå opp. Da kokte hans temperamentsfulle sinn over kortstokken havnet i peisen!

En dag bestemte Hamsun seg plutselig for å skaffe seg en vadmelsdress. Han strøk til Midt-Brænd, til Anders Brænd, og fikk kjøpt tøy der. Deretter til John skredder, som tok mål og fikk beskjed om å skynde seg. Et par dager senere troppet Knut Hamsun opp igjen hos John skredder. Han hadde ombestemt seg - han ville ingen vadmelsdress ha.

- Han e no kløpt no da, sa John skredder og glante arg på dikteren.

Og det ble vadmelsdress likevel på Knut Hamsun.

Et minne fra Hamsun-tida i Sollia husker Einar Brænd særlig godt:

- Det var dagen Bjørnson døde. Den dagen sto telefonlinjene fra byen opp til Hamsun åpne i timevis. «Verdens Gang» ba ham skrive et dikt. Jeg ser ennå Hamsun for meg - han hadde det vondt den dagen. Han gikk rundt i rundt på gårdsplassen, gikk og tøyde i skjortesnippen sin. Senere på kvelden leste han en del vers i telefonen. Resten av diktet måtte bror min gå med - over fjellet ned til Atna, flere mils vei.

 - Besøkte Marie Hamsun ham i Sollia?

- De hadde akkurat giftet seg. Marie leste ofte korrektur på Hamsuns arbeider. Da hendte det også at hun leste høyt for min mor. En gang husker jeg mor sa til henne: - Han blir du ikke lenge gift med.

- Han blir jeg hos bestandig! svarte Marie.

Hvem som helst slapp ikke inn hos Knut Hamsun i Borgen. Så han folk komme bakken oppover, var det ikke lenge før han vred nøkkelen om og kom imot dem. En spesiell av tjenestejentene på garden ble betrodd å gjøre rent hos ham. Alt hadde sin plass. Skulle en ting flyttes på for støvfilla, måtte den nøyaktig på samme plass igjen.

- Slik var han også ved matbordet, minnes Einar Brænd. Presis på samme flekken skulle han ha geitosten, gaudaen, spekeskinka.

- Prøvde Hamsun skiene i Sollia?

- Han hadde tenkt seg til Røros en gang - på ski. Bror min Ole, skulle følge ham. Jeg kjørte dem med hest til nordenden av Atnesjøen. Men Hamsun snudde i Folldal. De ville ikke ha penger av ham. Jeg fikk aldri rede på om det skyldtes at han hadde danske penger - det danske Gyldendal betalte ham 250 kroner måneden mens han skrev i Sollia - eller om folldølene absolutt ingen betaling ville ha av sin berømte gjest. I hvert fall snudde både Hamsun og humøret i ham i Folldal, sier Einar Brænd - og smiler over minnet.

Første del av "Mellom fjellfolk og storslått natur" publisert på sollia.net 21. oktober 2024