Mellom fjellfolk og storslått natur
"Mellom fjellfolk og storslått natur" - det var overskriften på artikkelen om Sollia som forfatteren og journalisten Dagfinn Grønoset skrev i "Magasinet for Alle" i 1959. Her er det intervjuer med folk på Grytmoen, Nordre Brænd og Nesset og vi gjengir den første delen av artikkelen her. Resten av stoffet, som Leif Trønnes har sendt oss, publiseres senere.
Fjellbygda hvor Hamsun "spilte med sordin" - Dagfinn Grønoset forteller fra Sollia
I tidenes morgen fikk Sollia i Nord-Østerdal en vakker gave: Ruvende fjell. Blå, blanke sjøer og vatn. Djupe, susende skoger ….
Jo, her er landskap som betar. Og her er den store stillhet, som Fridtjof Nansen ofte nevner. Ikke akkurat i påskedagene kanskje - da strømmer friluftshungrige mennesker til denne vesle fjellbygda som har knapt fem hundre sjeler. Innbyggertallet er plutselig mer enn fordoblet. Og innover fjellviddene hvor det før bare lå et enkelt skispor etter en jeger, trolig på jakt etter ulven, skjærer nå striper i kryss og tvers etter norsk ungdoms lykkelige fart over hvite flater.
Denne bygda blir en fort dus med. Fjellfolkets beste og mest typiske egenskaper, åpenhet, hjelpsomhet og tillit, er ingen mangelvare her. Hvor du legger skisporene, mot Rondanes veldige formasjoner, langs Grytvola eller innover Sjølisetertraktene, mot Breisjøen og Holmsjøen, møter du storslått, sterk natur, full av østerdalsk fjelltrygghet og ro. Her er vidder hvor skiene gjerne skriver kjærlighetserklæringer over glitrende snøpapir. Her kan du ta det makelig over vollene, la deg gli langs fjellbandene eller sette utfor så snøføyken står som en fresende trollrompe etter deg!
Og når dagsmarsjen er over og du sitter henslengt ved en knitrende peis, i så fet og velsmurt tyrilukt, at du ønsker deg en trollkjerrings neseskaft, da kan det hende du treffer en ekte fjellkar som fører deg dager og år tilbake og gir gløtt fra livet i fjellbygda i svunnen tid.
En slik peiskveld satt jeg på Grytmoen. Foran meg hadde jeg fjellkaren Einar Bjørnersen. Han satt med en husmannskontrakt i handa og fortalte om tida da far hans, Bjørner Grytmoen, kom inn i villmarka:
- Her krøp han inn i tømmerkoia med seks fillete onger. Han hadde åtti øre dagen for å grave jord - til andre.
Men enda hadde Bjørner Grytmoen fått tid til å grave rundt sin egen, vesle boplass. For den innsatsen fikk han Ny Jords diplom. Diplomet har hedersplassen i den gamle stua på Grytmoen, der Bjørner bodde, en stue som en folldøl bygde til ham en gang og tok sjutti kroner for!
Da Einar Bjørnersen kom til Grytmoen første gangen, var det bare et kutråkk fra Atnbrua, 4-5 kilometer lenger nord. Den veistompen ble han godt kjent med - den ble hans kunnskapsvei, veien til skolemesteren. Fint var det mange ganger om høsten langs det snirklete kutråkket, men fri og bevare alle for en rusket skolemarsj det var i vinter, kaldsno og snøhaug!
- Du fór vel på ski?
- Å, nei da - det var ikke mye å skaffe ski for når heimen var en tømmerkoie og 6-8 munner møttes over matkoppen. En fikk kave og base seg fram, meter for meter, til en sto i skolestua. Leksene satt i skallen på slike onger, sier Einar Bjørnersen med ettertrykk.
- Det første du minnes her inne fra Grytdalen?
- At jeg var innom i en liten låg tømmerstue. Der bodde noen enslige mennesker. Best minnes jeg en jentonge som lå under en bakstfjøl, like ved ovnen. Der var lunt og varmt.
Men sterkest inntrykk gjennom alle år gjorde husmannskontrakten. Den har Einar Bjørnersen tatt vel vare på. Den forteller at far hans hadde ikke rett til annet brensel enn kvist. Hundre lauvkjærver kunne tas i året. Så og så mange ukers arbeid måtte han forplikte seg til. Skulle plassen forlates en gang, måtte prisen for det hele ikke være mer enn førti kroner!
- Om somrene fikk ikke den ene kua vi eide gå i heimeskogen. Vi måtte «sette bort'a» på en seter i Gudbrandsdalen, to mil fra Grytmoen. Ville vi ha en mjølkeskvett - og det trengte vi - var det ingen annen råd enn å legge til fots inn i fjellet, sier Einar Bjørnersen og gjør et kast med hodet - vestover.
Den leia har han ikke bare dratt for å hente mjølk. Når det fantes såpass skillinger i stua, at det var tale om litt innkjøp, bar det vestover - til handelsbua - fire timers gange langs sjø og fjellsider.
Det kunne vara tungt, kommer det beskjedent fra Sollias tapre fjellkar på Grytmoen.
