Julkut

Kappkjøring med hest

Raske hester var ettertraktet før i tida. Den gode hesten skulle være raført, dvs. ha god skrittlengde og rask takt. Det var viktig for alle, men særlig var holdere av skysstasjoner på jakt etter raske hester som tålte hele skyss-skifter uten å stoppe for å kvile. Skyssen var lagt opp til rask gange, men når det var gode vinterveier og godt føre, kunne gode hester gjøre skysskiftet unna i lett trav.

Kappkjøring med hest har trolig forekommet så lenge mennesket har temmet hesten. I dag er kappkjøring med hest organisert som travsport. Travsport er den eldste organiserte sportsgrenen i Norge. De første kjente, organiserte travløpet ble arrangert i 1832, og i 1875 ble Det Norske Travselskap stiftet.

Bakgrunnen for utviklingen av organiserte travløp, var blant annet med sikte på å avle fram en rask landeveishest. Det var et samfunnsmessig mål som spesielt opplysnings- og framskrittsprestene arbeidet for å utvikle på 1700-tallet. På landsbygda ble arbeidshester brukt til kappkjøring for konkurranse og underholdning.

Julkut på Setningssjøen

Første juledag var det høymesse i Sollia kirke. Voksne i alle aldre så det som en æressak å være kirkegjenger denne dagen. De med lengst vei, på Nordre Nesset, startet i otta, det har vært sagt ved 04-tida. Sjøl med kirkestaller var det viktig at hesten ikke var svett og hardkjørt – prekenene kunne være lange (og søvndyssende) – og det ble lenge å stå i kalde rom eller ute bare med et hestedekken når kuldegradene sank under 20 minus.

Men på hjemturen var ikke hestene vonde å be, og som regel var det flere i et langt følge. Så når følget kom fram til Setningssjøen og det fortsatt var blankis eller bare tynt snølag, ble det julkut nordover sjøen. Da var lyden av dombjøller nærmest overjordisk. Det var gjevt å være først til å ta landet på Snødølvollen – da vanket det gjerne en dram. Det var samtidig en avskjedsskål for gardsfolket der. Og slik gikk det nordover til Vuluvollene, også der kom avskjeden for de som fór videre: Havngardene, Brændgardene, Atneligardene og til slutt ble det bare Ness-hestene igjen nordover Atnsjøen.

De som ikke hadde hest, gikk på ski over Sollifjellet eller de kom vinterveien oppover fra Mogrenda. I Solligardens storhetstid på 1800-tallet ble det skjenket en juledram i tunet da folk kom fra kirken – med det var etter at Sollikongen, Engebret Jonsen Sollien, var død.

Bjørn Brænd 2024