Harde tider
I mellomkrigstida var det dårlige tider i Norge. Arbeidsledigheten var skyhøy og de som hadde lånt penger under oppgangstiden under første verdenskrig fikk store problemer med å betale gjelda. Tømmerprisene falt til et bunnivå og skogsarbeiderne fikk ikke arbeid lenger. Arbeidsledighetstrygd fantes ikke. Hvis sulten sto for døra kunne du få litt støtte fra «fattigkassa» i kommunen, men det satt nok langt inne før folk ba om penger der. I Sollia sto det nok ikke bedre til enn i andre deler i landet, men i denne artikkelen fra Indlandsposten den 26. mai 1928 kan du lese hvordan solliværingene klarte seg så noenlunde likevel:
Arbeidsløsheten
Hvad folk i Sollia gjør for å hjelpe sig.
Man behøver bare å kaste et blikk på kommunenes fattigbudgetter for å se i hvilken uhyggelig grad arbeidsledigheten råder. Denne post veier mer enn noen annen på det samlede budgett og det er ikke langt imellem hver gang en av Østerdalskommunene må gi efterbevilgning — fattigbudgettet er sprengt. Det er et tidens billede. Skatteprosenten stiger og de gode herredsstyremedlemmer vet snart ikke sin arme råd.
En undtagelse danner Sollia. Den er ikke stor kommunen, vel en av landets minste med sine knappe halve tusen innvånere. Budgettet for Sollia blev nettop vedtatt av herredsstyret med en skattøre på litt over 10, mens alle de andre kommuner herover sliter med å holde den under 20! Hvad kan årsaken være? Det kan være meget som spiller inn, men en av hovedgrunnene er det forholdsvis lille fattigbudgett. Arbeidsledigheten i Sollia er ikke mindre enn noen andre steder her i dalen, men de arbeidsledige i bygden legger en beundringsverdig og ærlig vilje for dagen til å skaffe seg selv arbeide når det kniper. I sommermånedene blir der som oftest arbeide nok med jorden, men når vinteren kommer er det det gjelder.
Størstedelen av de ledige tyr da til tjærebrenningen. Det er en gammel industri som før var almindelig i hele Østerdalen. Imidlertid gjorde jobbetiden tilgangen på penger for lett og snart var det gått i glemmeboken. Bare i Sollia og tildels i Foldalen var man tradisjonen tro og holdt ved.
Østerdalens Avis har undersøkt nærmere om hvorledes det forholder seg med denne tjærebrenning i Sollia. Fremgangsmåten ved tjærebrenningen er ganske enkel. Det er den gamle måten, dalbrenningen som den kalles, som brukes. Det blir nærmest som milebrenning og arbeidet lar seg lett utføre av enhver. Det ferdige produkt er av udmerket kvalitet og benevnes »dalbrent tjære«. Tjæren fylles på store fat og selges til farvegrossistene i Oslo. Prisen er 40 a 50 øre pr. kg. Noen enestående fortjeneste gir tjærebrenningen ikke, men den gir iallfall et magert utkomme til den som driver med det. En enkelt mann kan i løpet av vinteren drive det til 3-400 kroner i nettofortjeneste. Og nøisomt som folket i Sollia er, klarer de seg med dette ved siden av fortjenesten på jordbruket om sommeren.
Kort sagt — man er selvhjulpen og slipper å henge sig inn på kommunen og be om "lapper". — Men hvordan stiller det seg med mulighetene for tjærebrenning i Østerdalen forøvrig, spør bladet. — Er det bare tyristubber nok, og det er det jo overalt på disse kanter, så skulde det gå like så godt andre steder som i Sollia. Hvis bare tiltaket er der.
Skulde det ikke være noe å tenke på for de mange arbeidsløse her i distriktet? Enn om de tok fatt med tjærebrenning. I Sollia er det bevist at det lønner seg selv om fortjenesten ikke blir så stor. Det står bare på tiltaket.
Takk til Leif Trønnes som har sendt inn artikkelen:
