Hæla

Det vanligste navnet på gamle tørrfuruer er "gadd", men i Sollia er "hæla" mest brukt. Det er muligens for å skille det fra betegnelsen som ble brukt om vriene og vrange karer. "Han var en skikkelig gaddokse", altså en vriompeis. - Hvis du ikke har hørt ordet før, kan det hende det er fordi du er en slik type sjøl. Det var jo ingen som turte å bruke slike oppnavn så vedkommende hørte det.

Men her skal det dreie seg om veldig gamle tørrfuruer. Internasjonalt kalles disse trærne "kelo" og de siste årene har den betegnelsen blitt vanlig å bruke her i landet også.

For at ei furu skal bli til en hæla/gadd/kelo, må den først ha et langt og tøft liv på skrinn jord. Derfor finner vi slike trær for det meste i slik skog som vi har her i Sollia. Her vokser den sakte og utvikler malme (tyri) som gjør den motstandsdyktig mot sopp og andre angripere. Når treet til slutt dør og mister barken, kanskje 4-500 år gammelt, angriper blåvedsoppen treet. Denne soppen ødelegger ikke celleveggene, men forhindrer andre sopper i å komme inn og ødelegge veden. Det, sammen med malmen som er gjennomtrukket av harpiks, er årsaken til at det døde treet kan bli stående i flere hundre år før det detter i bakken.

Tidligere var disse gamle furuene ettertraktet for tyriveden som var råstoffet de trengte for å utvinne tjære. I dag er slike trær beskyttet gjennom den såkalte PEFC-ordningen. For å få solgt tømmeret sitt må en skogeier være sertifisert og forplikte seg til å følge Norsk PEFC Skogstandard. Det innebærer blant annet at store døde trær, stående eller liggende, skal spares og ikke tas ut av skogen.

Skal du tenne bål i skogen gir allemannsretten deg lov å bruke såkalt "verdiløst virke", men ved fra "hælar" hører ikke innunder denne kategorien og bør få være i fred.

Kilde: snl.no