Gullbryllupsparet i Atndalen (1 av 3)
Anders Fosvold var lærer på Atna folkeskole i en mannsalder, men er mest kjent for å ha skrevet «Bygdebok for Stor-Elvdal: bidrag til bygdens historie» som ble utgitt i 1936. Han hadde mange jern i ilden og var høyt respektert i bygda. På Atna har han fått et minnesmerke på kirkegården og en vei oppkalt etter seg. – I 1926 intervjuet han Anton og Anna Hirmoen som feiret gullbryllup. Det ble publisert i Østlendingen og gir et levende bilde av vilkårene i Atndalen på den tiden. Anton og Anna, henholdsvis 78 og 75 år, forteller om et strevsomt liv, et liv som vi i dag knapt kan forestille oss, men de må ha vært velsignet med et særs lyst sinn for i intervjuet er det lite klager og bitterhet å spore.
Gullbryllup
5. april feiret Anton Hansen Hirmoen og hustru Anna Torgersdatter, Atna, gullbryllup. - Brudeparet er ennå i full vigør. Særlig er brura i rask virksomhet dagen lang. Og det er ikke småtteri det hun har utrettet i sitt liv, oppvokset som hun er i fra små kår.
«Har du hatt noen særlig vond dag?» spør jeg.
«Den verste dagen je kan minnes, var engang je var lita småjente», svarer hun. «Der kom noen fremmede karer og kasta ut far og mor og meg. Det var nokså sent om høsten, så det snødde og var kaldt. Alt som fans inne ble kastet ut på gården. Klær og mat. Sjøl mjølketrau med mjølk i ble båret ut. Likeså blev alle krøttera jaget ut. Så ble alle dører stengt og forseglet med lakk på kvite bendelbånd. Jeg synes jeg ser disse båndene ennå. Jeg græt hver gang jeg minnes den dagen!» «Hvorfor fór de så stygt åt da?» spør jeg.
«Min tippoldefar Niels Kristensen fra Næverdal i Kvikne var den første rydningsmann som fikk lov til å busette sig i kongens almenning i Atnedalen. Det var i 1784.
Stedet ble kalt Atnedalsplassen, og like ned til mine dager er det kun mine fedre som har ryddet og bygget den plassen. I 1776 ble almenningen solgt til private, og disse søkte å få mine fedre fra plassen, og det lyktes da i min fars tid. Far var nemlig en godtruen, snill og enfoldig mann, som ikke skjønte sig noe på dokumenter. Han trodde på hva folk sa, og med gode ord og løfter fikk de narret ham til å fraskrive seg bruksretten, og da var det ute med oss».
«Du har vel hatt mangen hård tørn ellers også?» «Å ja, du vet det blir alltis noe. Jeg drev meget som bakstkulle - det driv je nå med ennå da forresten. Især om våren. Jeg bakte på Tryli, Atneosen og Trønnes hver vår».
«Like til Trønnes?» sa jeg, «det var lang vei det!» «Ja, det var 4.5 mil å gå» «Du fikk vel betaling for veien da?» «Nei, men jeg fikk bra betaling for baksten, like opp til 40 øre for dagen. Og så gikk jeg og batt hele veien. Jeg kunde bitte ferdig flere førføtt på en slik tur».
«Men var det ikke kjedt å gå og bitte ustanselig en så lang vei?» «Nei, for bittingen gikk det like ratt. Men heimatt måtte jeg alltid kjøpe med meg en diger mjølbøle som jeg bar på ryggen, og jamen hendte det ofte at jeg samtidig hadde en diger bøle frammapå også, for jeg har hatt 9 barn».
«Hvor mange leiver kunde du bake for dagen?» «Å ja, det blev nokså mange. Jeg begynte klokka 4 om morgenen og holdt på i ett til klokka 8 om kvelden. Ja, jeg fikk nå mat da imellem. Jeg bakte sju tjuge (140) for dagen». «Sju tjuge akkurat?» spør jeg. «Nei, vi reknet bare de hele tjuger. De leiver som blev over reknet vi ikke med, før det ble et nytt tjuge».
«Rodde du over elva alene når du skulle bort?» spør jeg. «For der fans jo inga bru i Atnedalen den gang?» «Nei, vi hadde hverken båt eller bru.»
«Jeg vadde bestandig over Atna når jeg skulle bort, eller heim igjen». «Ble du ikke forkjølet når du vasset isvatnet høst og vår?» - «Nei, jeg har aldri vært sjuk».
Ordforklaringer:
Bitte: Strikke
Førføtt: Foten på en sokk
Andre og tredje del av intervjuet som Leif Trønnes har sendt oss vil bli publisert senere.