Gråverk

Nå er gråverk historie.

Gråverk er pels av ekornets vinterskinn. Det er ryggskinnet som brukes i pelsverk. Harald II Gråfell, eldste sønn av Erik Blodøks, konge over Norge ca. 960-70, fikk sitt tilnavn fordi han brukte pelsverk av ekorn som kongepryd og som tegn på sin stand. Nest etter hermelin, vinterskinn av røyskatt og snømus, var gråverk det mest fornemme. Gråverk var også blant Norges viktigste eksportartikler av pelsskinn i middelalderen. Historikeren Halvdan Koth mente at skinn kanskje var den første artikkelen som det ble drevet storhandel med i Norge. Fra 1115 hadde Kongen enerett til å kjøpe alle «klodyr»; dvs. dyrefeller først og fremst av rovdyr. Gråverket var den viktigste artikkelen i denne skinnhandelen. Det var fordi ekornene var tallrike og lette å fangste. På «Finneferdene» som stormenn gjorde nordover – helt til Kvitesjøen – kjøpte de opp store mengder gråvare. Den første Finneferden vi kjenner til var i 960-åra, den siste i 1220-åra.

Ekornskinn ble fra tidlig tid brukt i kapper, men etter hvert mer brukt som fôr og besetning, som f. eks. krager. Hansker av gråverk er varme og myke, men ikke robuste. I 1340 ble det en gang handlet 300 ekornskinn som skulle gi tre kåper. Til muffa på bildet er det brukt fem skinn.

Ekornskinnene er sydd sammen til én bit. Muffa er fóret. Baksiden har påsydd et ullstoff. Innsiden er kledt med et mykt stoff. Denne muffa har glidelås i overkant til et oppbevaringsrom, som gjør at muffa blir en kombinert håndvarmer og veske.

I Sollia ble pels/kåper av gråverk gitt den tilkommende kone som et tegn på den største hengivenhet. Tidlig på 1950-tallet hang det i gammelstua på Søre Moen en gråverkskåpe som Syver (1870-1952) hadde gitt til kona Oline (1867-1960). Skinnene hadde han selv stått for, og skinnaren (1861-1939) i Søre Brænd hadde beredd skinnene og sydd plagget. Den siste som praktiserte dette på Uti var Anton (1868-1912). Dorthes (1865-1962) gråverkskåpe varte livet ut.

I heraldikken, dvs. læren om bl. a. offentlige kjennetegn, er gråverk framstilt som et grafisk formet mønster som angir dette pelsverket og som brukes i våpenskjold.

Jakt og fangst

Jakttiden for ekorn følger forskrift om jakt- og fangsttider, og er over hele landet fra 1. november til 15. mars og gjelder fram til 31. mars 2028.

Til jakt på ekorn er det tillatt å bruke både hagle og salongrifle med kaliber 22 LR. Til jakt med sikte på å lage pelsskinn gir salongrifle det beste resultatet fordi det gjennomhuller skinnet minst – hull trakk ned prisen som kunne oppnås. Det er ikke lenger tillatt å drive fangst på ekorn.  Før i tida kunne de fanges både med sakser og drepende feller.

Da vi drev jakt på ekorn, var det en fordel enten å ha med hund som kunne feste ekornets oppmerksomhet på seg slik at jegeren lett kunne komme i posisjon, eller at det var to, jegeren og et jente- eller guttefølge. Hensikten med følge var at det kunne bevege seg slik at ekornet flyttet seg til den siden av treet som vendte mot skytteren. Når sporene røpet at ekornet var i lyet (bolet), kunne følget banke eller krafse på trestammen. Da ble ekornet nysgjerrig og stakk ut hodet, eller det kom helt ut. Skytteren stor klar, og kunne med salongrifle skyte ekornet i hodet – det ødela ikke skinnet – hull lenger bak enn ørene medførte trekk i betalingen. Fra hull etter haggel kom det gjerne litt blod i skinnet. Det var vanskelig å helt fjerne rester, og det ga trekk i betalingen. Det måtte selvsagt unngås – 25-50 øre til eller fra, av og til ved store hull kunne det dreie seg om en krones penge. Slike trekk betydde mye.

Pelsfargen og behåringen

Ekorn varierer mye i pelsfarge. Den røde fargen er mest framtredende om sommeren, og er etter en ung ekornjegers erfaring mer vanlig i furuskog enn i gran- og bjørkeskog. Der er iallfall vinterpelsen stort sett mørkere enn hos ekorn som bor i furuskogen. De mørke skinnene var best betalt, og følgelig ble de mørke ekornene mest etterstrebet.

Utover høsten får ekornet vinterpelsen. Den er mørkere enn sommerpelsen og dekkhårene lengre. Underulla er tettere enn på sommerpelsen og sitter bedre fast. De beste skinnene får vi fra jaktstart på den tidligste snøen i november og fram til jul, og best i november da pelsen ikke har spor av slitasje. Utover ettervinteren blir pelshårene slitt og skinnene blir dårligere betalt.  

Marked for gråverk

Når ekornet var skutt, ble det pelset når vi kom hjem om kvelden. Det var lettest å ta det straks før det eventuelt begynte å tørke - om det ble liggende. Det var også en ulempe om det først frøs. Det gjaldt å være nøyaktig, slik at en ikke snittet i skinnet, men vrengte det av dyret før det ble strukket på en tane av tre. Der tørket det, men ikke uten håndtering, slik at det ikke tørket fast. Fett ble forsiktig skrapt bort og skinnet gjort fritt for fett med tørr sagflis, helst av bjørk, skinnet børstet og anrettet på en hork av messingtråd. På et perfekt skinn skulle klørne, ørene, øyelokk, lepper nesehuden og halen sitte på skinnet. Så hang det luftig til det kom en oppkjøper – Sæming Hanestad eller Gustav Rogstad som hadde en fortid i Sollia. Men man kunne selv ta med skinnene til Rørosmartnan fra tredje tirsdagen i februar eller Grundsetmartnen i Elverum tidlig i mars og selge til skinnkjøpere der. Edvard Rønningen (f. 1867) fangstet selv og kjøpte ellers skinn som han solgte videre på Rørosmartnan. Som kjent spillemann hadde han også spilleoppdrag.

På det høyeste i senere tid ble prima skinn betalt med kr 3,25. I toppåret 1935 ble det eksportert 560 000 skinn. På slutten av æraen for ekornskinn, 1950-55, var gode skinn betalt med kr 2,50-3,00, mens skinn med blodrester og skuddhull ble trukket med minst en femtiøring. Kanskje jegeren fikk bare én krone hvis kula hadde gått i den beste delen av skinnet. Haggel-ladninger, selv om ladningen var redusert, kunne ødelegge skinnet så mye at det ikke var salgsvare. Da ble det ekornet livskre *.

Pelshandlere på Grundsetmart’n 1956. Den eldste bærer honker med ekornskinn (gråverk) over underarmen. Den yngste har rødrevskinn hengende over skuldrene. 

Ekorn, lokalt: ikonn (Sciurus vulgaris)

Ekorn bor i trærne og er en gnagerart i ekornfamilien.  Ekorn er et lite dyr med rundt hode, store øyne og store ører med lange dusker av stive hår. Kroppen er slank med en lang hale besatt med lange hår. Ekornet har tett vinterpels med lange dekkhår og tett underull, som en gang i tiden ble regnet som svært verdifull. Da var jakt på ekorn vanlig. Nå har imidlertid skinnet liten verdi.

Ekorn er byttedyr for mår, ugler og rovfugl. Flere skjærer i flokk og kråker kan også forfølge, utmatte og ta livet av ekorn. I slike tilfeller prøver ekornet å finne trær med tette kroner eller greiner slik at fuglene hemmes på grunn av vingene. Huskatten kan også ta ekorn. Ekorn på bakken er byttedyr for rev.

Formering

Ser du flere ekorn i skogen i rask løping, kan det være at en hunn har løpetid og flere hanner samler seg og forfølger henne opp og ned trestammer. Da gjelder det for hannene å være raskt frampå, for løpetiden varer bare noen timer. Hunnen kan pares av flere hanner mens dette pågår. 

Det første kullet blir født på senvinteren etter en drektighet på snaut 40 døgn. Ungene i kullet, med fra 1-7 unger, kommer ut av bolet når de er 1½ måned gamle, og blir avvent etter to-tre måneder. Da er hunnen klar for kull nummer to på slutten av sommeren. Ungene er utvokst etter et års tid. 

Bol – ikonnly

Ekornet bygger varme og godt fôrede bol (reder) i hule trær eller på kvister høyt oppe i et tre. Bolet minner om et skjor-rede, er ganske rundt og består ytterst av kvister som gjerne er flettet mellom hverandre. På innsiden fôres bolet med mose og gress. I streng kulde og ved ruskevær holder ekornet seg gjerne i ett av bolene sine. Normalt lever ekorn mest alene, unntatt når mora dier ungene. Hannene holder seg for seg selv. Unger fra samme kull kan leke og holde seg sammen til de er store.

*Livskre er et godt og gammelt begrep for bortkastet avliving av f. eks. ekorn når skinnet ble så ødelagt at det ikke var salgsvare.

Bjørn Brænd 2023