Frostbelter

År om annet kan vi om våren og ettervinteren se langsgående belter med brune trær i dalsidene. Dette er en skade som oppstår om vinteren i forbindelse med såkalt inversjon. - Vanligvis er det kaldere på fjellet enn nede i dalen, men om vinteren kan det motsatte skje. Den kalde lufta er tyngre enn varm luft og legger seg i dalbunnen, mens den varme lufta legger seg oppå kaldlufta. Det kalles inversjon (omvending; omsnuing)

Små bevegelser opp og ned i grensesjiktet mellom de varme og de kalde luftmassene gir store og raske temperaturvekslinger som skader nålene på trærne. Det kalles frosttørke og ødelegger som regel bare de yngste og ytterste barnålene. Selv om trærne blir satt tilbake er det sjelden de dør av frosttørke.

Kilde: Nibio.no

Det kan godt hende at klimaendringer vil føre til mer skade på skogen vår, men fenomenet med inversjon og frostbelter har vært kjent lenge, særlig i Østerdalen. Det kan du lese mer om i artikkelen under. Den er skrevet for nesten hundre år siden og sto i Østlendingen 25. november 1926. Det er Leif Trønnes som har funnet den og sendt den til sollia.net:

Frostskaden på skogen i Nordre Østerdalen.

Professor Hagem uttaler sig til „Østlændingen" om skadens årsaker.

Vi har tidligere omtalt den eiendommelige frostskade på skogen i Nordre Østerdalen. Professor Hagem ved Bergens museum som i sommer var oppe og undersøkte fenomenet, har på «Østlændingen»s henvendelse gitt oss følgende oplysninger om skaden og dens årsak:

 - Lignende frostskader har også tidligere optrått i disse kanter. I «Den norske forstforenings årbok» 1881 skildrer forstkand. 0. Evenstad en lokalt forekommende nåletørke i Atnedalen. Av forstkand. Evenstads beretning herom hitsettes:

 «Et særsyn af tørke på furuen viste sig våren 1880 øverst i Atnedalen. Midt igjennem den skovbærende del af lien strakte sig nemlig på begge sider af elven et ca. 1/2 mil langt bælte af aldeles rødbaret skov, som i bredde indtog 1/8 eller 1/4 af hele skovbæltet. Da skoven nu i afvigte høst i oktober stod ligedan, undersøgte jeg bæltet på den sydvestre side, det største, og fandt da for det første, at vinden ikke var årsagen, idet kun furuen var rød, medens de her og der enkeltvis eller i partier indsprængte graner var lige grønne og friske. Fremdeles var al furu angreben, såvel de små planter som tømmertrærne, og såvel i dalstrøg og andre beskyttede stede, hvor vinden ikke hadde raset så sterkt som på de udsatte steder, hvor en tydelig procent af bestanden var omkastet. Men det for mig gådefuldeste var de syge trærs egen beskaffenhet. På de fleste var alt bar rødt, på en del fandtes enkelte grønne tupper eller nålekvaster, men også i disse var ofte nålene gulnede fra nålespidsen af. Nålene sad også, trods de en hel vegetationsperiode havde været røde, lige fast, og kvistene var lige myge og friske, ligesom træet ikke var det mindste surnet, men med bast og sevje som et friskt træ. Spor av insekter eller parasitiske sopper kunde vi ikke opdage. —»

Det er ikke lett å forklare denne skade. Et synes sikkert, den skyldes ikke tørke som følge av at rotsystemet er ødelagt av den nevnte høststorm; ti da vilde ikke små planter ha været rammet. Der finnes heller intet som kan tyde på at man her har hverken høstfrost eller vårfrost, idet vår, vinter og høst er omtrent normal.

Lignende skade optrådte i de samme trakter vinteren 1907-08 og vinteren 1925-26. Fra Tolga beskriver amtsskogmester Skurdal en frostskade på furu, hvor større sammenhengende strekninger sommeren 1908 stod aldeles brunbaret. Det er eiendommelig for denne skade at den over en strekning av ca. 7 km ligger i et og samme nivå midtlies i dalsiden og således kan synes å skyldes en frosttåke.

En furutørke av samme eiendommelige art forekom altså også ivår i Nordre Østerdalen, og jeg hadde anledning til å underkaste den en ganske kort undersøkelse. Skaden viste sig som et belte av rødbaret furuskog som med avbrytelser strakte sig gjennem hele nordre Østerdalen fra litt syd for Auma st. til henimot Stai. Mest utpreget var skaden på Glommens østside, men såvidt det kunde sees fra jernbanen var der også på vestsiden av elven noen skade. De sterkest skadede partier syntes å ligge i nærheten av Atna stasjon, nordover fra Hanestad til henimot Grasbækken og ved Barkald stasjon. På dette siste sted var skaden meget utpreget på Glommens vestside. Det eiendommelige var nu som før, at den brune skog var begrenset til et ganske smalt belte som lå i en viss høide oppe i dalsiden, og at dette belte gjennem hele dalen syntes å ligge i samme høide over havet. Under S. Kjølsjøberget, rett øst for Atna stasjon, lå den skadede skog oppe i den bratte li som et smalt belte, hvis nedre grense var ved 570 m. og øvre grense ved 610 m. o. h. Dalbunden ligger her ca. 350-350 m. o. h. Såvel ovenfor som nedenfor dette belte var furuen helt grønn og frisk. Uaktet høidemålinger ikke blev foretatt andre steder, har jeg et meget bestemt inntrykk av at det skadede belte gjennem hele dalen holdt sig i denne høide, dog er det mulig at det i åsen syd for Koppang lå noe lavere. Med hensyn til den skadede skogs utseende er det nok å henvise til Evenstads beskrivelse av skaden i 1880; den dekker helt forholdene også i 1926.

Der blev innsamlet rikelig med brune skudd fra skogen ved Atna og Auma og disse er blitt mikroskopisk undersøkt. I svært mange skudd, og især i dem, hvis nåler bare var delvis ødelagt var der sopp i de brune nåler. Der var imidlertid også skudd, hvor nålene i sin helhet var drept og hvor der ikke var spor av sopp. Det hele gav inntrykk av at den primære skade var frost, som dels hadde drept nålene helt, dels bare skadet dem i spissen. I de siste hadde så soppen tatt fatt og fortsatt ødeleggelsesverket.

At den primære skade her er av klimatisk art må ansees bevist derved, at tørken gjennem hele dalen fra Auma til Koppang (eller Stai) i en lengde av 80-90 km. holder sig et bestemt nivå over havet. Det kan allikevel ha sine vanskeligheter å forklare hvor skaden er opstått. Inntil videre blir man vel kanskje stående ved den forklaring, som statsentomolog W. M. Schøyen gir av den lignende tørke som våren 1908 forekom i Tolga. Han mener, at der på grensen av to luftlag med forskjellig temperatur og fuktighet danes et frosttåkelag, hvor vannet skilles ut som rim på skogen, og blir der så senere koldt vær vil fordunstningen av rimet yderligere senke temperaturen i nålene og deres nærmeste luftlag.

Ved skaden iår må man da anta at der i nordre Østerdalen har ligget en kold luftmasse op til ca. 570 m. o. h. Over denne er så fra vest eller nordvest kommet strykende et varmere luftlag, og på grensen mellem disse luftlag er der opstått frosttåke med rimdannelse i skoglier som vender mot vest, nordvest og nord. Antagelig fant dette sted i oktober eller november, idet nettop til disse tider frosttåke er hyppig i de nevnte høider. Det hele blir derved en høstfrost av ganske eiendommelig art og årsak.