Ferietur til Sollia i 1946
I dag legger vi ut et reisebrev som sto i Hamar Stiftstidende 31. juli 1946. En person med initialene r. w. har vært på ferie i Sollia og skriver en lang og innholdsrik artikkel om ferieturen sin. I avisa var det ingen bilder, men vi har hentet gamle bilder fra DigitaltMuseum og satt inn som illustrasjonsfoto. Takk til Leif Trønnes som har sendt artikkelen til sollia.net.
Sollia nettopp nå
Et feriebrev om litt av hvert
Den som tror det er bedre plass på hurtigtoget nordover Østerdalen en dag midt i uka enn ved helgeleite blir bittert skuffet; togene går smekk fulle. Det blir å skifte på med å stå og sitte, slik at alle får hvile bena en stund. Fremmede tungemål i kupé og korridor bringer tankene tilbake på gamle — det vil si førkrigs — dager. Danskene er i majoritet og de korser seg over utsikten der toget snegler seg opp Koppanghammeren. Skjønt snegle er vel den rene fornærmelse mot statsbanene. Det går opp bakkene i ett strekk. Særlig ihukommelse krigsdagene da toget stoppet tre ganger i bakken for at lokomotivpersonalet skulle kunne få opp dampen på lokomotivet.
På Koppang går vi bokstavelig talt til kjøttgrytene. Hvor mange tallerkener ypperlig lapskaus her ble servert i løpet av de 25 minutter toget sto skal jeg ikke ta på meg å gjette. Jeg bare konstaterte at restauranten så ut som en slagmark der hundreder av soldater hadde måttet rømme — mange fra halvspiste porsjoner. Vi er nok noe mer underspiste i dag enn for kort tid tilbake — porsjonene var durable også — det skal innrømmes. Og så var det øl og mineralvann nok til alle! Stikk den. Ferden med tog gjennom denne delen av Østerdalen er som er ferd gjennom ørkenen. Sand i øynene, sand over aviser og klær, sandet knusper mellom tennene. Ganske snart kommet det for en dag at halve vogna skal til Atna, og følgelig de fleste videre til Sollia. Hva så med plassen i den ene bussen? I slike tilfelle er det beroligende å vite at en har bestilt plass på forhånd. Et gode er det også at det meste av bagasjen må tas med egen lastebil – selv om den først kommer fram ovenfor Handelsforeningen dagen etter.
Magne Vaagan er den første kontakt med turistenes eldorado. Et gjenkjennende smil, et fast håndtrykk. Ryggsekkene på taket og passasjerene stuet inn. Så bærer det oppover — oppover. Raskere nå enn før. Generatoren er erstattet med bensinen. Og ruten er befridd for posten og de mange opphold den bragte med seg. Snart passerer vi Solligarden der det første høyet henger på hesjene. Bilen rent krenger da alle skal over «til babord» for å se nedi dalbunnen langt nede. Vi passerer den idylliske lille kirken, tar et kort opphold ved Handelsforeningen — en av bygdens livsnerver. Den besørger matvarene til de mange munner, melet, kolonialvarene. Og den administrerer bilrutene.
Så er det Vollum — i år uten den trofaste gjest Karl Diesen — og Enden, hvor det nye pensjonatet er reist, så langs den vakre Setningsjøen hvor ørreten spretter i kveldsstilla, over hauger og ned bakker fram til Atnabrua hvor Einar Brænd tar imot ennå noen gjester til et fra før stort turistbelegg.
Ferden går videre, ikke den gamle ruten opp de bratte bakker til Handelslagets filial, men inn på den nye veien lenger nede i lia, nesten nedpå Trøa hos Tjodolf Trønnes. Jeg tenker på de dager da sambygdingene gjorde «vinna» hos ham da han satt på Grini. Han ønsker sikkert at han også nå hadde en slik arbeidsstokk, for her oppe som alle andre steder, kniper det sterkt med arbeidskraften. Jeg og mine går av midt på Atnasjøen — bussen fortsetter til Nesset, fremdeles med et anselig antall reisende. Varmen har satt inn for alvor. Rondanes mektige kupler og topper ligger i blå dis, den dr. Trønnes besang: Ikke noe sted er fjellene så blå som i Sollia når de ligger i den rette belysning. Han er borte siden sist. Sokneprest Smidt fra Vang også. Han som ikke skydde det styggeste vær for å ta en otertur på sjøen. For fem år siden var de begge i stort fødselsdagskalas hos de trauste tvillinger, sangkarene på Rønningen. I dag savner vi dem begge. — Hvordan går det med fisket, Johan?
Skitt, svarer storfiskeren Johan Rønningen der han hviler fela på kneet mellom to slåtter. Jeg hadde ute 9 garn og fikk 3 fisker — dom får du få — så har du da smakt fjellfisk. Nei - han vil ikke inn på grunnene, står djupt og er umulig å få tak i. Jeg erfarer at det nå er forbudt for utenbygdsboende å otre i Sollia. Det er vel et steg i retning av å få opp fiskebestanden. Skulle ikke et fiskepoliti i Nordre Atna i gangtiden også være et steg — og et ganske effektivt sådant — i samme retning. Det måtte kunne ordnes, selv om det er en annen fiskesone og ligger i Folldal. Fisken går ikke på flua. Det er skje og dregg som dominerer. Og da om natten. Det går som en løpeild når noen tar fisk på 2 kilo og der omkring. I Atnasjøen hvor man før kunne ta dem på opp imot de 8-10 kilo. Det er ikke mere enn 10 år siden H. M. Kongen fikk servert 4,5 kilos ørret fra Atnasjøen da han åpnet varemessen i Elverum. Alle steder er det likedan. For mannfolk det eneste aber ved Sollia. Nei, fiskebestanden må nok opp igjen. Ved forente anstrengelser.
Dette med ofring for utenbygdsboende skaper komplekser hos dem som har hytter her inne og har bygslet en jordflekk. Har de rett eller ikke? Enkelte avkreves skatt av inntekt av fisket. Det blir sikkert litt juss av disse oppslagene etter veien. Flere og flere turister søker helsebot i Sollia. Og trangere og trangere blir det om plassen. Noe lettere blir det vel når man på Enden får utstyr til sengene i begge etasjer i det nye internatet. Nå er bare første etasje i bruk. På Nordre Moen er det bygget nytt med henblikk på gjester. Embret Brænd bygger stort hus — det peker i samme retning. Og det forlyder at en solliværing omgås planer om et større bygg midtveis mellom Atnabru og Nesset.
Nye hyttetomter er stukket ut og materialer delvis kjørt fram. På Sjølisetra kommer det 2-3 hyttebygg til — til tross for at det forlengst har vært slått fast at flere hytter skulle det ikke bli der. Utti-setra er satt istand etter mange års forfall og Brænd-setra delvis ferdig og i bruk. Kommer det folk alle steder samtidig blir det kamp om melkeskvetten — eller kanskje rasjonering.
Turiststrømmen går. Særlig tidlig i uken. 25 hvert døgn på Breisjøsetra, altså fullt belegg. Straumbukara bærer bører på ryggen milen inn — setra utvides til å kunne ta 30-40 gjester — muligens skal den også holdes åpen i påsken. Kløvhestene frakter mat innover opp til 4 ganger i uka. Et par hundre kilo i slengen. På Nesset er det fullt, på Musvola stadig trafikk. Nå er turistforeningen langt på vei med sitt nybygg på Bjønnhollisetra. Et kjærkomment nytt kvarter for dem som skal gjennom Illmannsdalen eller over den nordenforliggende Langglupdalen. I Gjeitsida, over Rondane og på Blåkampen, går regnskurene og tar bort utsynet mot topper og sneskavler. Over oss skinner sola. En av ungene har solbrent seg på maven og må gnis inn med søt fløte, en annen har slått hallingkast og forstuet stortåen. Smågutten graver mark, som er mer enn vanskelig å finne her 850 meter over havet. Fiskesaker sees over. Holder været? Betyr det noe at sola «trekker vann»? Jeg håper det ikke. I morgen skal fisken prøves — samtidig som det skal bringes klarhet i påstanden om at det ikke blir multer i år. Uttalelsene er samstemmige og holder vel stikk. Altså setter en sin lit til fisken. Optimist!
r. w.
