Solliværinger på Nordøst-Grønland

I 1952 reiste Odd Uthi fra Finstadgrenda og Helge Nesset fra Atnbrua for å prøve lykken som fangstmenn på Grønland. I boka "Nordøst-Grønland 1908-60" fra Dansk Polarcenter, er oppholdet deres dokumentert med både bilder og intervjuer. Per Tore Moen, en annen solliværing med forbindelser til Grønland, har aller velvilligst latt oss låne boka. Boka beskriver en veldig spesiell periode av norsk historie og et levevis som nok bare de aller tøffeste mestret.

Hvorfor reiste de til Grønland?

På begynnelsen av 1900-tallet, fattet norske fangstfolk som jaktet sel og hvalross langs østkysten av Grønland, interesse for ressursene nærmere land. I tillegg til moskus og isbjørn var det mengder av polarrev som man kunne tjene gode penger på. Det var polarrevens vinterpels som var attraktiv, derfor måtte man overvintre for å få tak i det verdifulle skinnet. Noen av fangstfolkene som dro til Nordøst-Grønland, tenkte kanskje de skulle bli rike, men de fleste dro nok av samme grunn som Odd Uthi mente å huske da han ble intervjuet i 1993: "Det var vel mest eventyrlyst".

Overvintring

Odd Uthi og Helge Nesset overvintret i sesongen 1952-53 på fangststasjonen Hoelsbu. Polarrevene streifer vidt omkring og over lange avstander og de to karene måtte sette ut revefeller på et enormt område. «De delte Hoels-terrænet således, at Nesset fangede rundt Gauss Halvø, medens Uthi havde terrænet  langs Strindberg Land og ind i Geologfjord»

De brukte sledehunder når de sjekket fellene og kunne være borte fra Hoelsbu i dages- kanskje ukesvis. Da overnattet de i primitive fangsthytter.

I boka sier Odd: «et svart år. Vi hadde bare 40 reve på mann; men vi tok mye laks, 16 tønner på Strindberg (ca. 4 mil fra Hoelsbu)». - Det ble ikke store fortjenesten på solliværingene, men mat var det heldigvis nok av. I tillegg til fisk, gikk det i moskuskjøtt både til hundene og dem selv. Selkjøtt var også mye brukt som hundefor.

Odd nøyde seg med en sesong på Grønland, men Helge dro tilbake i 1954 for en ny overvintring. Denne gangen på Myggbukta fangststasjon som også var værstasjon og bemannet med telegrafistene Finn Jensen og Asbjørn Tøndell. Det var et særlig godt reveår, erindret Helge Nesset i 1992. Revene ble så tamme at de spiste direkte av hånden, «og jeg bare gikk og lukket opp døra og så slapp dem inn i bislaget, plukket ut dem, som hadde fineste pels og jaget ut de andre. Tok i alt 28 stykker på den måten».

Fra jaktmark til nasjonalpark

Fangstlivet var hardt og med fallende skinnpriser ble pelsjegerlivet ulønnsomt. Den siste norske fangstmannen forlot Grønland i 1959. I dag er Nordøst-Grønland verdens største nasjonalpark. Den ble etablert i 1974 med et areal på 972 000 km2, ca. tre ganger større enn Norges fastlandsareal. Nasjonalparken er ubebodd bortsett fra noen få ansatte på meteorologiske stasjoner og Sledepatruljen Sirius med 12 soldater som håndhever dansk suverenitet, og det er ikke lenger mulig å reise inn i området, der Odd og Helge en gang overvintret, uten myndighetens  tillatelse.

Kilde: Mikkelsen, Peter Schmidt. Nordøstgrønland 1908-60, Fangstmandsperioden. Dansk Polarcenter 1994