En tur til Rondane - del 5 av 5

I femte og siste del av "En tur til Rondane" beskriver Harald Graff avslutningen på sin reise. Han skildrer tilbakeveien mot hovedstaden og drøfter de ulike veivalgene fra Rondane til Gudbrandsdalen. Underveis besøker han Bjørnhollia, som på denne tiden var en seter kalt "Bjørnhullet". Eieren vurderte å tilby overnatting til de stadig flere fotturistene i området, noe som senere skulle gjøre Bjørnhollia til en viktig del av fjellturismen i Rondane. Vi får også innsikt i Rondeslottets høyde, slik den ble beregnet av observatør Geelmuyden på 1800-tallet.

Tilbake på Straumbu og over fjellet til Gudbrandsdalen

På Strømboden var alle mennene i skogen. Ole kokte kaffe og saltet ørret; vi spiste, og jeg la meg til å sove. Da jeg våknet igjen utpå ettermiddagen klokken 6-7, skinte solen ganske muntert; skydekket lå fortsatt over Rondeslottet, og vi ville ikke hatt bedre forhold om vi hadde vært der oppe nå. Gamle-Ola hadde kvelden før beundrende fortalt om tre studenter som for fjorten år siden - tror jeg - hadde svømt over Atna og tilbake igjen. Jeg lovet å gjøre det samme kunststykket, og i det gode eksempelets ånd gikk jeg nå med Ole ned til elven, som flyter rolig og ikke er særlig bred. Mens jeg holdt en liten tale om hvor sunt og behagelig det er å bade, et hygienisk prinsipp som vår landbefolkning ikke akkurat er kjent for å praktisere, tok jeg min svømmetur og viste Ole hvordan han skulle bruke armer og ben. Men da jeg hadde kommet over og skulle tilbake igjen, angret jeg halvveis på hele forsøket og var sterkt fristet til å be ham komme med båten. Termometeret viste 7 3/4° R (10 celsius) , og selv om jeg nok har badet i kaldere vann, merket jeg at man heller ikke bør overdrive. Litt senere kom Gamle-Ola, Halog og Mikkel hjem fra arbeidet og fikk en grundig beretning om våre opplevelser.

Neste morgen forlot jeg Strømboden og mine vennlige verter for å gå til Sel i Gudbrandsdalen, en tre og en halv mil lang tur over fjellet. På en tydelig sti kom jeg først til Bjørnlisætra i Musvoldalen. På den andre siden av dalen lå en ny seter, "Bjørnhullet", bygget av den rike gårdbrukeren Ivar Vålen på Kleiverud i Sel. Jeg traff ham selv på setra, og han var svært imøtekommende. Han fortalte at han, på grunn av de mange som ferdes i området, vurderte å bygge et losjihus ved setra og at han helst ville ta imot turister. Dermed ville man, i tillegg til Strømboden, få enda et godt overnattingssted rett under Rondane. Herfra kan man ta seg gjennom et stort skar til Vuludalen og derfra enten ned til Venabygda eller langs "Presteveien" til Ringebu og videre ned i Gudbrandsdalen, selv om den første delen av veien visstnok ikke skal være helt enkel å ferdes. Til Mysusætra, som jeg planla å gå over, kan man også velge to ruter: en kortere og trolig mer interessant vei gjennom Ildmandsdalen, eller den mer vanlige og enklere ruten opp Musvoldalen og over den flate vidda til setra. Jeg fikk følge med en mann fra Bjørnhullet som skulle hjem til bygda, og siden været også denne dagen truet med regn, valgte jeg den siste ruten. Fra Mysusætra går veien gjennom den interessante Uladalen ned til Sel, rett ved kirken og gården Moen. Uladalen er kjent for sine bratte leir- og sandbakker, der veien hvert år raser ut og må graves ut igjen, og særlig for den ville elva Ula, som danner det imponerende "Dåno-fos" (Tordenfossen) - et dypt, uthult juv. Nede i dalen har elva også demmet opp de flere tusen kvadratmeter store Sellsmyrene, som man nå forsøker å tørke ut ved store gravearbeider og delvis ved å gi Ula et nytt løp. Fra Moen fulgte jeg landeveien nedover Gudbrandsdalen og videre tilbake til Kristiania.

Etterord av Harald Graff

Jeg var så heldig å finne ut at "landmåleren" Ole nevnte, som skulle ha målt Rondeslottet fra Høgronden, var observatør Geelmuyden. På min forespørsel var han vennlig nok til å opplyse meg om følgende: Fra Høgronden målte han en vertikalvinkel til den nærmeste toppen på Rondvasshøgda (som må være Rondeslottet), og fant ut – forutsatt at avstanden mellom punktene på amtskartet var korrekt – at denne toppen var 170 fot høyere enn Høgronden. Amtskartet angir høyden på Høgronden til 6730 fot, noe som gjør Rondeslottet til 6900 fot – den høyeste av toppene i Rondane.

Ønsker man å bestige Rondeslottet, tror jeg fjellvante folk vil kunne gjøre det uten vanskeligheter med de anvisningene jeg har gitt her. Hvis man ønsker fører, kan jeg trygt anbefale den yngre Ole Strømboden; han er en rask og villig kar som det er lett å komme overens med - og inntil videre er han jo dessuten den eneste som har vært der.

Dette var den femte og siste delen av Harald Graff sin tekst "En tur til Rondane". For de som ønsker å lese originalversjonen i sin helhet, finnes denne digitalt på Nasjonalbibliotekets nettside her: https://www.nb.no/items/b09dc8f293079eeab302e3dc914a7537?page=49

Del 1 av "En tur til Rondane" ble publisert 27. februar 2025
Del 2 av "En tur til Rondane" ble publisert 02. mars 2025
Del 3 av "En tur til Rondane" ble publisert 06. mars 2025
Del 4 av "En tur til Rondane" ble publisert 15. mars 2025