En tur til Rondane - del 4 av 5

I del fire av "En tur til Rondane" står bestigningen av Rondeslottet i fokus. Det raske værskiftet, som Rondane er kjent for, setter Graff og Ole på prøve idet tett tåke og snø dekker fjellsiden. Til tross for de krevende forholdene når begge toppen, hvor Graff høytidelig døper fjellet "Rondeslottet" i Den Norske Turistforeningens navn. En slik pionertur for 150 år siden, uten dagens utstyr og teknologi, må sies å være imponerende sett med dagens øyne.

Bestigningen

Allerede nede i Langglupdalen la jeg merke til at den tidligere klare himmelen begynte å dekkes av et fint, gråaktig slør, og jeg ble litt urolig og satte opp tempoet. Nå, mens vi satt og spiste, var det plutselig blitt helt overskyet. Skyene hadde ikke drevet inn fra noe sted, men hadde dannet seg over hele fjellplatået etter den kalde, klare natten. Vi pakket raskt sammen; sekken, hvorfra jeg kun tok ut den lille lommeflasken med saft, noen kjeks og en sjokoladeplate til toppen, ble gjemt under en stor stein vi merket oss nøye. Rifla ble også lagt der - jeg hadde forgjeves prøvd å få Ole til å slippe å bære den videre. Hanen ble omhyggelig pakket inn i et tørkle. "Det kan bli regn," sa Ole. Og virkelig, utsiktene ble stadig mørkere; nå begynte skyene også å drive inn fra vest, tunge, mørke og lave. En så alvorlig værforandring hadde jeg ikke ventet, men jeg har siden erfart at Rondane er beryktet for sitt ustabile vær. Vinje nevner dette i sine "Ferdaminni", og stipendiat Helland omtaler det også i årboken et sted.

Det var ikke særlig oppmuntrende å ta fatt på den siste, vanskeligste og mest slitsomme delen av dagens arbeid med stor sannsynlighet for at vi ikke ville få noe utbytte av det. Men tanken på å snu halvveis uten å ha oppnådd noe var enda mindre fristende, så vi la i vei oppover. Hvor tungt gikk det ikke de første to-tre hundre meterne! Alltid bratt oppover, fra stein til stein, som en endeløs trapp. Men etter hvert ble vi mer vant og trengte ikke så ofte å stanse for å puste. Ole ville prøve å gå på snøfonnen vi fulgte langs, men snøen var løs, så han kom snart opp på steinene igjen. Vi nådde den øvre enden av Langfonn, som virkelig fortjener navnet sitt, og så vårt neste mål: underkanten av Bredfonn, høyt over oss, men tilsynelatende nærmere enn den faktisk var. Dette stykket mellom de to snøfonnene er det lengste og høyeste på hele oppstigningen. Vi pustet kort og fortsatte raskt videre; skyene hadde allerede lagt seg rundt toppen og nedover Bredfonn. All mose som før jevnet ut mellom steinene, forsvant; ura ble større og løsere, med store, flate heller som vippet og ramlet ned når vi tråkket på dem. Vi gikk litt til siden for hverandre for sikkerhets skyld. Ole pekte ut furer etter ras og skred som hadde rast ned flere steder. Først gikk vi rett oppover, men snart måtte vi krysse i sikksakk som en båt i motvind. Så begynte nysnøen, det fine, lette sløret jeg hadde beundret nedenfra. Den dekket ura fullstendig, så bare steinenes kanter og hjørner stakk frem, og vi måtte hoppe fra stein til stein, uansett hvor skarpe de var, for etter å ha sunket ned til hoften én gang og med vanskelighet fått vrikket beinet ut, lærte jeg meg å passe meg. Litt etter litt kom vi opp i skyen - eller den kom ned over oss. Nabotoppene og dalen forsvant i en tett, fin tåke, bortsett fra fonnen vi nå var rett under. Vi kom opp omtrent midt på underkanten av den, men etter hva jeg så på vei ned, bør man holde seg litt mer til venstre fra Langfonn, slik at man kommer opp ved Bredfonns sørlige hjørne. Derfra går man nordover langs kanten, og har da bare noen få skritt igjen til toppen. Jeg gikk foran med bankende hjerte; jeg kunne ikke se tydelig på grunn av tåken, men da jeg kjente den kalde, gjennomtrengende vinden slå meg i ansiktet og bakken flate ut, forsto jeg at vi var på toppen. Jeg sprang frem - der var det høyeste punktet! Pustende sto jeg oppå det, slo jernbeslått stokken tre ganger mot steinen og sa de høytidelige ordene: "I Den Norske Turistforenings navn tar jeg deg i besittelse og døper deg Rondeslottet!" Ole og jeg ropte hurra av full hals, men det lød ynkelig i tåken.

"Ja, Ole," sa jeg mens jeg kneppet igjen den øverste knappen i jakken og slo opp kragen, "under de nåværende omstendighetene har vi egentlig ikke annet å gjøre enn å begynne på nedstigningen med det samme. Men først må vi bygge en liten varde, så det blir synlig at noen har vært her."

Dette arbeidet varmet oss litt, og det trengtes sårt; for våte, klamme regnskyer, drevet inn av en kraftig vestavind, er ikke de mest behagelige omgivelsene på en fjelltopp nær 7000 fot over havet. Jeg sto og fylte sne på saftflasken - blandingen skulle smelte i brystlommen min senere, så vi kunne få noe å slukke den intense tørsten med - da jeg hørte et utrop fra Ole. Skylaget som hadde glidd over toppen og innhyllet oss, var drevet forbi. Der borte over Smedhammeren kom allerede det neste mot oss som en buet mur, men i et øyeblikk hadde vi fri sikt og kunne se fritt mot nord gjennom en smal åpning i skyene. Det var et eiendommelig perspektiv som åpenbarte seg for oss: Umåtelig fjellvidder, hvis bølgende linjer var brutt og tårnet opp som krappe bølger på havet, og hele landskapet var merkelig preget av små, hvite, eggformede skydotter som lå rett nedpå fjellet, strakte seg jevnt nordover mot Dovre og til slutt ble helt hvite av snø. Noe enda høyere og hvitere syntes å flyte sammen med skyene...

"Snehætten!" ropte jeg og skulle se etter med kikkerten, men da var alt skjult av skyer - og har kanskje heller aldri vært annet. At hele Dovrefjellområdet med Snehætten ville vært tydelig synlig i klart vær, er det ingen tvil om; like lite som at også de langt fjernere Romsdals- og Jotunfjellene kunne vært sett, slik jeg fikk et glimt av fra fjellplatået nedenfor dagen etter. Det ga meg en liten anelse om hvilken storslagen belønning vi kunne fått for anstrengelsene våre... Bedre lykke neste gang! Hvis det står til meg, skal jeg forsøke igjen til sommeren. Vi rakk også å kaste et raskt blikk ned i Ildmandsdalen, dypt, dypt under føttene våre. Hvis ikke tåken forsterket inntrykket, må denne kløften mellom Ronderne være noe av det villeste og mest uhyggelige man kan forestille seg. Tåken hindret meg dessverre i å orientere meg om Rondeslottets forhold til de nærmeste toppene mot Rondvasshøgda og den store "botnen" jeg hadde gledet meg til å se ovenfra. Dette partiet fikk jeg ikke ordentlig oversikt over fra Langglupdalen, men det virket usedvanlig interessant, og jeg er svært nysgjerrig på å bli bedre kjent med det ved en senere, forhåpentligvis gunstigere anledning. Selve toppen kan man verken stige over eller sette en topplue på - den er passende nok for et slott, en ikke altfor liten, hvælvet flate av oval form. Tolv til seksten skritt fra varden vi bygget, var det et annet punkt som jeg er usikker på om kan ha vært litt høyere, men forskjellen var uansett minimal. Det siste jeg gjorde på toppen, var å skrive en kort beretning om vår første bestigning og "kristninga", som Ole kalte det, på et notatark med nesten stivfrosne fingre. Lappen ble lagt i den tomme saftflasken og plassert i varden, og så begynte vi nedstigningen klokken 11, etter å ha tilbrakt en hel time på toppen.

Det hadde vært en sur og kald time på toppen, og derfor satte vi også stor fart på nedstigningen. Til å begynne med var tåken så tett at vi knapt kunne se noen meter foran oss, og vi måtte nøye følge sporene våre fra oppstigningen for ikke å komme ut av kurs. Men da vi kom lenger ned, lettet tåken og ble erstattet av et lett, koselig regn (ja, slik føltes det faktisk), og vi fikk igjen utsikten. Og da vi kom ned på Langfonn! Snøen var for bløt til at vi kunne skli, men vi hoppet i nesten to meter lange sprang, hylende av glede over farten, og var flere hundre meter nede på bare et par minutter. Vi fant steinen der vi hadde gjemt sekken, Ole tok rifla, jeg tok sekken, og vi fortsatte ned Langglupdalen samme vei som vi hadde gått opp. Nede ved en bekk tok vi frem nisten igjen og spiste opp hver smule mens vi satt rolig i det silende regnet. Da vi reiste oss, hintet Ole forsiktig om at jeg nok kunne finne veien tilbake til Strømboden alene. Joda, det trodde jeg nok. Han ville gjerne se etter hvor simla fra morgenen hadde dratt, så han senere kunne vite hvor den holdt seg. "Ja, men du får ikke lov å gå hvis du ikke lover meg å ikke skyte om du finner den," sa jeg. Litt senere hørte jeg et skudd oppe i ura, men tvilte på at han hadde truffet noe; det hadde han heller ikke - han hadde bare skutt av rifla for sikkerhets skyld på hjemveien. Han tok meg igjen akkurat da jeg skulle krysse elven ved Strømboden. Klokken var da 14. Vi hadde brukt fem timer på oppstigningen, en time på toppen og tre timer på nedstigningen - til sammen ni timer. Både opp- og nedstigningen gikk nok så raskt som mulig, og i godt vær må man nok beregne mer tid, særlig siden man da gjerne tilbringer minst en time ekstra på toppen. Fra Strømboden til foten av Rondeslottet, hvor selve oppstigningen begynner, er det omtrent halvannen mil i distanse, i tillegg til krevende terreng og betydelig stigning.

Femte og siste del av reisen til Harald Graff vil bli publisert snart. For de som ønsker å lese originalversjonen i sin helhet, finnes denne digitalt på Nasjonalbibliotekets nettside her: https://www.nb.no/items/b09dc8f293079eeab302e3dc914a7537?page=49

Del 1 av "En tur til Rondane" ble publisert 27. februar 2025
Del 2 av "En tur til Rondane" ble publisert 02. mars 2025
Del 3 av "En tur til Rondane ble publisert 6. mars 2025