En tur til Rondane - del 3 av 5

I tredje del av "En tur til Rondane" legger Harald Graff og Ole, en av sønnene på Straumbu, ut på turen mot Rondeslottet. Graff bruker detaljerte og storslåtte naturskildringer i teksten - beskrivelser en sikkert vil kjenne seg igjen i hvis en har vandret oppover Langglupdalen mot Rondeslottet. En litt artig observasjon i denne delen, er Graffs anbefaling av saft fremfor alkohol på lengre fjellturer. Det kan tyde på at sprit var en fast følgesvenn på turer i den norske fjellheimen, mens saft kanskje var en mer uvanlig proviant på denne tiden?

Mot foten av Rondeslottet

Når man "ligger på ank", våkner man til bestemt tid, det er en gammel erfaring. Jeg hadde bedt Ole vekke meg klokken 4, men våknet av meg selv til dette tidspunktet, mens Ole fortsatt lå i sin dypeste søvn. Jeg gikk ut på dørsteinen. En fuktig morgenluft slo mot meg, himmelen var klar og dypblå uten en sky, og på den andre dalsiden spilte solen allerede rødlig på mosemarkene opp mot Langglupdalen. Ronden lå stor og klar rett imot, som om den ventet på oss. Jeg fikk en følelse av at jeg kunne ha sprunget til himmels i tre byks, fikk Ole raskt opp, hjalp til med å koke kaffe, pakket kjeks, brød og smør, sjokolade og spekekjøtt i Oles sekk, og gjorde alt for at vi skulle komme raskt av gårde. Men Ola hadde mindre hastverk, og klokken var 5 før vi gikk nedover jordet for å krysse elven.

"Nå skulle oss ha vært der oppe," sa Ole med et blikk på den klare himmelen, "da skulle oss fått sjå langt." Jeg kunne heller ikke la være å frykte at luften utover dagen ville bli mindre klar, selv om en alvorlig værforandring virket usannsynlig. Ole hadde med seg rifla, ladd og klar. Dagen før hadde han og broren forgjeves lett etter en bjørn som var sett nær Bjørnlisætra i Musvoldalen - som trolig ikke bærer navnet uten grunn. Ole håpet vi kunne være heldigere i dag. Selv forsto jeg ikke helt hva en bjørn skulle gjøre oppe i urene i Langglupdalen, og tok bjørnehistorien med en viss skepsis - en skepsis som senere hendelser ikke svekket. Vi skrådde oppover på nordsiden av en liten høyde midt i Rondeporten, som ifølge Ole var det beste terrenget. Da vi kom opp på høyden og gikk langs kanten av en liten dal, så jeg plutselig at Ole spisset ørene. Det var det raske, skjerpede blikket som røpet at han hadde sett noe på den andre siden av dalen.

"Er det bjørnen, Ole?" spurte jeg og så i samme retning. "Legg deg ned og snakk lavt," hvisket Ole mens han krøp på knærne bak en stein. "De ser oss!" Litt utenfor skuddhold stod en simle med sin allerede ganske utvokste kalv og beitet. Om de hadde luktet oss, sett oss eller hørt mitt litt høylytte spørsmål, vet jeg ikke, men de vendte hodene mot oss og begynte sakte, i små sprang, å bevege seg oppover mot Sultene. De stanset på hver avsats og så ned på oss, som for å vurdere om avstanden var stor nok, før de fortsatte videre. Etter hvert ble de mindre og vanskeligere å skjelne mot ura, inntil de plutselig sto silhuettert mot himmelen på kammen og med ett syntes overnaturlig store. Jeg fulgte de vakre dyrenes lette, elegante bevegelser med kikkerten mens de raskt beveget seg høyere og høyere i ura; det virket som om det ikke kostet dem den minste anstrengelse - og jeg kjente på hvor andpusten jeg allerede var blitt av den jevne stigningen vi hadde hatt til nå!

"Hadde vi hatt beina deres i dag, Ole, skulle vi ikke brukt lang tid på å nå Rondeslottet," sa jeg mens vi gikk videre. "Med en slik hatt som din på hodet ville jeg aldri fått skutt en rein i mitt liv," svarte Ole med et litt misfornøyd blikk på min store, hvite panamahatt. Han hadde tidligere fortalt meg at han ennå ikke hadde skutt en eneste rein. "Å ja, denne gangen gjorde det jo ingenting; vi kunne jo uansett ikke ha skutt på dem i dag?" "Nei," sa han, etter en liten tenkepause.

Da vi kom rundt på den andre siden av den nevnte lille høyden, fikk vi en fantastisk utsikt over hele Langglupdalen. Det finnes antagelig ikke noe villere og mer ødslig sted i vårt fjelland enn denne kløften som skjærer tvers gjennom selve Rondeknippet. På den ene siden reiser enorme steinurer seg opp mot Høgronden, mens Digerronden ligger lenger bak med bratte, skredfurede sider. På den andre siden står Rondvasshøgdas store halvsirkel med botner på botner - mørke, uthulte gryter, som om jotnene selv hadde satt seg i fjellet og etterlatt sitt avtrykk, som Vinje sier. Nærmest under Rondeslottet ligger en stor botn - det er slottsgården. Fjellveggen hever seg stolt bak den, høy og loddrett som etter snor, med tinder og takker på toppen, som det sømmer seg en slottsmur. Vi gikk ned i dalbunnen og styrte mot en rygg som var skåret ut av Langglupa og en tilliggende bekk, skrånende jevnt opp mot foten av Rondeslottet. Mens vi fremdeles var et godt stykke unna, brukte jeg kikkerten for å finne den beste ruten opp fjellet. Den ruten som så mest lovende ut, og som senere viste seg å være den beste, gikk opp langs kanten av en lang snøfonn som nesten strakte seg helt ned til foten av fjellet. Fra toppen av denne fonnen, om mulig, rett opp til en bred snøfonn som lå som en kalott like under toppen. Stykket mellom disse to snøfonnene, som jeg kalte Langfonn og Bredfonn, så ganske krevende ut nedenfra. Ole mente at det var umulig å klatre så rett opp, at det var "uråd" å prøve, og at vi heller burde gå opp på Høgronden, hvor "folk hadde vært før", og som riktig nok så mer tilgjengelig ut med sine brede, hvelvede rygger som strakte seg ned i dalbunnen og gjorde stigningen mindre bratt. Men jeg så ikke noe som tilsa at ruten vår var uoverkommelig. Rondane er ikke som Jotunheimen, med faste klippevegger som kan gjøre en bestigning umulig, men består av ur fra fot til topp, som Gaustatoppen. Selv hvor bratt ura er, kan man klatre i den som i en trapp. Jeg ville i alle fall prøve, og Ole protesterte ikke mer.

Da vi hadde gått lenge nok og var rett under foten av fjellet, bestemte vi oss for å ta et lite måltid av nisten vi hadde med oss, og deretter legge fra oss sekken. "Sjøen tærer," heter det; jeg undres om ikke det samme kan sies om fjellet. Da vi først fikk maten foran oss, oppdaget vi plutselig hvor sultne vi var etter nesten tre timers gange, og nøt skreppelefsa og saftvannet til fulle... saftvannet? Ja, saftvannet. Jeg vil benytte anledningen til å dele en liten praktisk erfaring. I tre somre har jeg på mine fjellturer ikke hatt med annet å drikke enn en flaske ripssaft. Jeg blander den ut med vann og drikker den til nistemåltidene mine når det er umulig eller upraktisk å komme til folk. En slik flaske har vart i opptil fjorten dager, selv om jeg har drukket av den hver dag. Man bærer altså med seg en stor mengde drikke i konsentrert form, sunn og velsmakende. I 1874 hadde jeg saftflasken med for første gang som et eksperiment, mens reisefølget mitt hadde en flaske fin jamaicarom. Hvis han leser dette, vil han nok huske hvor mange ganger han ønsket å bytte rommen mot min saft. Han drakk den som dram - for sterk; blandet den ut med vann - smakte tamt; laget toddy av den på Haukeliseter - mye styr; og ville nok ha båret flasken halvfull hjem igjen, hadde han ikke falt i en ur så den knustes. Jeg vil på det sterkeste anbefale å prøve saftflasken. Den nytten turister tror de har av brennevin når de er utmattet eller forfrosne, er tvilsom. Mange erfaringer viser at når utmattede soldater har fått brennevin under harde retretter, har de riktignok kviknet til øyeblikkelig, men etter kort tid falt tilbake i enda dypere utmattelse. Det samme gjelder nok også i fjellet.

Fjerde del av reisen til Harald Graff vil bli publisert snart. For de som ønsker å lese originalversjonen i sin helhet, finnes denne digitalt på Nasjonalbibliotekets nettside her: https://www.nb.no/items/b09dc8f293079eeab302e3dc914a7537?page=49

Del 1 av "En tur til Rondane" ble publisert 27. februar 2025

Del 2 av "En tur til Rondane" ble publisert 02. mars 2025