En tur til Rondane – del 2 av 5

I del 2 av "En tur til Rondane" ankommer Harald Graff de to Straumbugårdene, som på denne tiden ble omtalt som "Strømboden". Under møtet med gårdsfolket får han bekreftet at "Rondeslottet" fortsatt ikke skal være besteget, og at dette skal være den høyeste "Ronden". Med denne informasjonen bestemmer Graff seg for å forsøke å bli den første til å bestige "sin Rond". Oppholdet på Straumbu gir oss et interessant innblikk i hvordan en fotturist kunne bli tatt imot på en fjellgård i 1875, og hvilken sentral rolle kvinnene hadde i stellet av turistene - en rolle som ble ekstra tydelig denne gangen, ettersom alle kvinnene på Straumbu hadde reist til seters, og mannfolka på gården var overlatt til seg selv.

Opphold på Straumbu

Ola Strømboden, mannen på "søndre gården", hadde jeg allerede hørt omtalt nede i Sollien som godt kjent i Rondane. Han hadde helt fra ungdommen av og til sine eldre dager - han var nå rundt 70 år - jaktet reinsdyr der. Jeg hadde planlagt å ta inn på "søndre gården", men gikk forbi og endte opp på "nordre gården", som for øvrig ligger like ved siden av. Der traff jeg Halog, sammen med de to voksne sønnene Ola og Mikkel, samt Gamle-Ola fra søndre gården, som nettopp hadde kommet hjem fra skogsarbeid.

Da jeg spurte om jeg kunne få oppholde meg der noen dager, ble jeg møtt med vennlighet, nesten glede, selv om de beklaget at stellet nok ville bli dårlig, siden alle kvinnene var på setra. Ola, med sitt kloke og livlige ansiktsuttrykk, som man ofte ser hos gamle og erfarne jegere, gjorde straks inntrykk på meg. Jeg spurte ham om det store fjellet vi så gjennom vinduet, som jeg ikke hadde klart å finne ut av. Nei, det var ikke Digerronden; den lå, ifølge kartet, bak Høgronden og var skjult av den. De hadde ikke noe navn på dette fjellet. Før hadde man trodd at Digerronden var den høyeste, og han hadde fulgt turister dit for mange år siden. Senere ble det antatt at Høgronden var høyest, og dit hadde han også fulgt folk de siste årene. Men nå trodde han at denne andre Ronden, som jeg spurte om, måtte være den høyeste, for der falt snøen først og lå lengst. En landmåler hadde også sagt det for 3–4 år siden da han var på Høgronden. Jeg spurte ivrig om noen hadde vært oppe på "min" Rond, men nei, det visste han ikke noe om, og han mente bestemt at ingen hadde vært der.

Uten at jeg trodde det ville ha noe av stor betydning for menneskeheten om et fjell ble besteget eller ikke, hadde jeg likevel nok eventyrlyst i meg til at hjertet banket ved tanken på å være den første til å bestige den høyeste av Ronderne. Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk neste dag hvis været tillot det, og siden jeg var alene og måtte ha med meg noen, avtalte jeg med den yngre Ole, en rask ung mann i midten av tjueårene, at han skulle bli med. Jeg var imidlertid litt motvillig, for jeg fryktet at han ville innta en slags førerrolle, og jeg har aldri brukt fører. Jeg mener bestemt at det ikke finnes noe sted hvor man ikke, ved fornuftig bruk av øyne, kart og kompass, kan finne veien selv. Å følge etter en fører fratar en noen av de største og mest givende opplevelsene ved en fjelltur: følelsen av frihet og selvbestemmelse, treningen i oppmerksomhet og vurderingsevne, spenningen ved å være usikker på utfallet, og til slutt den trygge, glade tilfredsstillelsen når man har overvunnet alle vanskeligheter, valgt riktig i alle tvilsomme situasjoner og kommet vel frem. Ingenting virker mer mentalt og fysisk hemmende for meg enn å måtte gå etter noen på umerket sti, tråkke på de samme steinene som ham og hoppe til høyre og venstre akkurat som han - for det ender man uunngåelig opp med å gjøre.

Vi ble sittende litt utpå kvelden og snakket sammen. Gamle-Ola fortalte historier fra Rondane, blant annet om en reinsdyrjeger som, da han skulle krysse en snøfonn på nordsiden av Digerronden, skled og ble mirakuløst stanset av en liten fjellknaus midt på fonnen. Han kunne umulig komme seg opp igjen, og nedenfor gikk fonnen bratt ned i ura. Han så ingen annen utvei enn døden, og for å slippe å vente på den, vurderte han å ta sitt eget liv. Først skjøt han hunden som hadde fulgt ham, men idet han gjorde det, skled han videre, falt helt ned og overlevde mirakuløst. "Men børsa ble helt splintret og knust," fortalte Ola. Han kjente jegeren godt og hadde selv blitt vist stedet hvor han hadde blitt hengende. ("Huldre-Eventyr", i avsnittet "Høifjeldsbilleder", forteller Asbjørnsen kort den samme historien, om enn i en litt annen form.)

Tredje del av reisen til Harald Graff vil bli publisert snart. For de som ønsker å lese originalversjonen i sin helhet, finnes denne digitalt på Nasjonalbibliotekets nettside her: https://www.nb.no/items/b09dc8f293079eeab302e3dc914a7537?page=49

Del 1 av "En tur til Rondane" ble publisert 27. februar 2025