En tur til Rondane – del 1 av 5
Sommeren 1875 la medisinstudenten Harald Graff ut på en reise til Rondane, et sted han selv mente hadde havnet i skyggen av det mer populære Jotunheimen. Graffs tur skulle resultere i den første kjente bestigningen av Rondanes høyeste fjell; den til da navnløse toppen han døpte "Rondeslottet". Skildringen av reisen ble for første gang publisert i "Den Norske Turistforeningens årbog" i 1876 og gir et innblikk i fjellheimen, ferdselsveiene og menneskene han møtte underveis. Sollia.net publiserer her et modernisert utdrag av teksten, som starter ved Graffs avreise fra Storfjellsetra. Språket er modernisert for å gjøre teksten mer tilgjengelig for dagens lesere, samtidig som originalens innhold og stil er bevart. Teksten vil bli publisert i fem deler, og i denne første delen følger vi Graff til fots fra Storfjellsetra til Atnbrua. Gjennom hans levende beskrivelser tar han oss med på en reise over fjellet og ned gjennom Sollia til Atnbrua, slik den fortonet seg for en fotturist en vakker sommerdag for 150 år siden.
Gjennom Rondanes forgård - til fots fra Storfjellsetra til Atnbrua
Fra Storfjellsetra fulgte jeg ruten beskrevet av herr V. A. Aubert i årboken for 1868: Opp gjennom Brettingsdalen, langs en bred og tydelig setervei, omtrent en mil lang, men ikke avmerket på kartet. Den endte ved en heller ikke avmerket seter, som lå nær en liten bekk mellom Storvola og Gråvola, der fekarer fra Ringebu holdt til. Derfra gikk jeg opp skaret mellom de nevnte fjelltoppene, og snart dukket vardene opp som ledet meg vestover, bort fra vassdraget. Ruten var godt merket hele veien til "Presteveien", som fører ned til Sollien. På fjellet åpnet landskapet seg. Rondane, Skarfjellet og Sølenkletten trådte frem, sistnevnte med sin storslåtte, alpelignende topp rett imot.
Fra Sollien går det nå kjørevei helt til Atnebroen ved Atnesjøens sørøstlige ende. Mellom Atnebroen og Strømboden i Atnedalen mangler et stykke på omtrent to mil. Her finnes en god og tydelig kløvvei, og om et par år vil nok hele strekningen stå ferdig med kjørevei opp til Folldalen.
Atnesjøen er usedvanlig vakker med sine tett skogkledde bredder og de mektige, snødekte Rondane-fjellene i bakgrunnen. Innsjøens fiskerikdom lokker mange. Hver sommer bor flere byfolk her, noen på "Næsset", som har enkle bekvemmeligheter men en ubestridelig vakker beliggenhet ute på neset ved innsjøen. Andre innlosjerer seg på gårdene rundt Atnebroen: "Brænden", "Uti" og "Trøen". Flere av våre kjente vitenskapsmenn og professorer har i årevis dannet en liten sommerkoloni her oppe.
Klokken halv syv om ettermiddagen nådde jeg Atnebroen etter å ha gått tre og en halv mil fra Storfjellsetra. På Uti tilberedte kona fersk, fet fjellørret til kveldsmat. Her hadde jeg det for øvrig svært godt. Om kvelden lå Rondane delvis skjult bak tåke og regnbyger, men neste morgen feide en kraftig nordvestlig storm bort skyene. Da jeg kastet et søvndrukkent blikk ut fra sengen, lyste de mektige fjellene mot meg, glitrende av sol og nysnø bak innsjøen. Fra Brænden og Uti kan man dessverre ikke se selve Atnesjøens flate; en lav skogtange skjuler den. Jeg hadde god tid og dro først utpå ettermiddagen fra Uti. Turen gikk langs den omtrent fem fjerdings lange veien til Strømboden, to små gårder i øvre Atnedalen. De ligger nær Rondeknippet, rett overfor Langglupdalen. Stormen hindret meg i å ro over Atnesjøen til Næsset, som ellers ville vært å foretrekke, særlig for utsiktens skyld.
Da veien fra Næsset, som hadde steget ganske høyt opp langs åskanten, igjen begynte å gå nedover mot Strømboden, åpnet det seg plutselig en utsikt for meg som man sjelden ser maken til. Jeg så ned mot Atnedalen, og rett over på den andre dalsiden reiste det mektige Rondeknippet seg i en nesten overveldende nærhet. Langglupdalen skjærer seg inn mellom fjelltoppene og gir et glimt inn i deres innerste helligdommer. Nærmest overfor meg ligger Sultene, en på hver side av inngangen til Langglupdalen, mektige og firskårne - det er portvokterne, ja, det er Rondeporten! Peer Gynts Rondeport slo det meg plutselig - Langglupdalen er innkjørselen, og det tronende, bredstripete fjellet rett imot, innerst inne, bredt, med en djervt pyramideformet topp og massive, utbøyde skuldre - det er slottet, Ronde-slottet! Jeg tok frem kartet for å orientere meg. Den spisse toppen som stikker frem bak den nordlige Sult, er Høgronden, og bak den må Digerronden være skjult, men slottet fant jeg ikke noe navn på. Etter beliggenheten måtte det være den nordvestlige enden av den halvsirkelformede tinderekken som begynner med den sørlige Sulten og som på kartet i sin helhet er kalt Rondvasshøgda; dette fjellet, som så vidt jeg kunne se, var både høyere og større enn de andre, var altså navnløst. Fra denne storslagne, men mørke og ville herligheten, så jeg ned mot dalen under meg, hvor solen, som snart skulle gå ned bak fjellene i nordvest, fremdeles lyste vennlig.
Nede i dalen fløt Atna blå og stille. Den slynget seg vakkert gjennom den flate og ganske brede dalbunnen, ofte omsluttet av langstrakte øyer dekket med frodig, grønt gress og kranset med småbjørk langs elvebredden, mens mørk barskog kledde dalsidene et stykke oppover, lavest mot Rondane, hvor den snart gikk over i småbjørkekratt. Da jeg fulgte dalen nedover, blinket den øverste delen av Atnesjøen mot meg. Noe så vakkert hadde Jotunfjellene aldri vist meg; der stiger topper og tinder opp fra det store, øde fjellet, men her reiser de seg rett opp fra den lune og vennlige dalen.
Andre del av reisen til Harald Graff vil bli publisert snart. For de som ønsker å lese originalversjonen i sin helhet, finnes denne digitalt på Nasjonalbibliotekets nettside her: https://www.nb.no/items/b09dc8f293079eeab302e3dc914a7537?page=49
Del 2 av "En tur til Rondane" ble publisert 02. mars 2025
