De siste bofaste i Solligarden
På begynnelsen av 70-tallet kom det hippier til Sollia. De bodde i Solligarden, på Brandvoll og Bortpåegga. De ble bare værende et par år, men gjorde et uutslettelig inntrykk på bygdefolket. Det gjaldt særlig den bonden som kjørte forbi mens hippiejentene solte seg toppløst. Han ble så forfjamset at han kjørte rett i grøfta og nesten bikka med traktoren.
I 1974 var Håvard Pedersen en tur i Solligarden og gjorde et intervju. Her forteller han hvordan det gikk til:
"I tida 1972-74 tok jeg skogteknikerutdanning på Evenstad, og helgene ble ofte fylt opp med sykkelturer i distriktet. I 1974 gikk turen oppom Sollia, og jeg tok en svingom via Solligården hvor jeg hørte at en gruppe hippier hadde etablert seg. Jeg ble bedt inn av ei ung jente, og med medbragt papir og blyant gjorde jeg likeså godt et intervju med henne. Intervjuet ble sendt til avisen Ungsosialisten med en ung og da relativt ukjent politikerspire, Erik Solheim, som redaktør. Det ble trykket, dog med et speilvendt bilde av Solligården."
Angående journalisten Håvard, må vi nesten nevne at skoleårene i Østerdalen nok gjorde inntrykk. I hvert fall fant han kjæresten sin på Atna og senere ble det hytte i Atnsjølia. - Artikkelen han skrev, kan du lese under her:
Blomster lukter bedre enn eksos
Høyt oppe i ei grønn li over elva Setningas iltre stryk, ligger Solligarden. Opprinnelig var den skysstasjon for reisende mellom Østerdalen og Rondane. I dag er det gamle tømmerhuset tilholdsted for en storfamilie, en del unge folk som lever et liv fullstendig på tvers av omverdenens stress og bråk.
Hva fikk dere til å danne en storfamilie her inne på Solligarden? - Vi er oppvokst i Oslo, men etter å ha reist litt rundt på landsbygda fant vi snart ut at "blomster lukter bedre enn eksos. "Gjennom en avisannonse fikk vi leie dette huset.
Det er usunt for mennesker å isolere seg fra hverandre. Når vi bor slik sammen, lærer vi hverandre bedre å kjenne, og blir mye mer åpne for hverandre. Barna våre lærer tidlig å omgås andre mennesker og blir ikke så avhengige av mora.
Hvordan greier dere økonomien?
- Vi kjøper mye på loppemarked. Dessuten syr vi klær og sånn sjøl. Vi driver med forskjellige former for håndarbeid - syr barneklær og lager smykker som vi selger. Noen av oss har arbeidet litt i Oslo for å få litt penger. Den store feilen med dette stedet er at jordene og låven er forpaktet bort. Sjøl har vi bare en kjøkkenhage. Derfor er vi stadig på utkikk etter et nytt sted der vi kan dyrke og leve av jorda.
Hvor mange er dere her?
-- Det varierer en del mellom 3 og 10 voksne, pluss noen unger. Vi har en del "besøkende" - folk som kommer og blir her et par måneder for så å reise videre. Nå har vi en amerikaner og en fra Spania hos oss. Vi liker å bli kjent med nye mennesker. Det lærer vi mye av.
Savner dere ting som TV og vaskemaskin?
Absolutt ikke. Vi trives mye bedre uten. Det hender vi skrur på radioen en gang iblant for å stille klokka og kanskje høre litt på barnetimen. Underholdning skaffer vi oss sjøl.
Vi vil starte vår egen barneskole der vi sjøl er lærere. På den vanlige skolen lærer barna mye dumt, bl.a. oppdras de til å tro at dagens samfunn er det rette og det beste for menneskene. Vi vil legge mer vekt på menneskelige faktorer og verdier.
Hva bruker dere fritida til?
Fritida? Vi har da ikke annet. Arbeidet liker vi så godt at det blir som fritid det og. I førstninga prøvde vi med faste kjøkkentjenester etc., men det har glidd helt bort. Når en har funnet seg et miljø en trives i, går liksom alt arbeid av seg sjøl.
Har dere noen råd å gi andre som kunne tenke seg å danne en storfamilie eller et kollektiv på landsbygda?
--Legg ikke for mye planer, og still deg ikke for store forhåpninger. En må ta hver dag som den kommer. Det er veldig viktig at en er innstilt på å bo sammen med og å rette seg etter andre mennesker. I en storfamilie må alle være åpne og ærlige mot hverandre.
