Sollien Handelsforening

Leif Trønnes er over middels historieinteressert og flink til å lete fram interessant stoff. Nå har han gitt sollia.net tilgang til en del eldre artikler fra bygda som vi kommer til å publisere utover vinteren.

Her er en artikkel fra Østlendingen 13. oktober 1954 i anledning av at Ole Braathen har vært bestyrer på Sollien Handelsforening i 40 år:

Da sollibøndene overnatte på butikken

O. Braathen har vært styrer ved Sollien Handelsforening i 40 år og forteller fra eldre og nyere tid

Den 14. oktober i år er det 40 år siden O. Braathen kom til Sollia og ble styrer ved Sollien Handelsforening. Braathen er født i Elverum 22. oktober 1881. Alt i 18-årsalderen begynte han forretning først i Oslo, så i Østfold, dernest på Tretten, så i Fredrikstad og atter igjen i Oslo et års tid. Lite rimelig er det at han, da han som ung mann reiste fra hovedstaden til fjellbygda, tenkte at han skulle bli der resten av livet. Men slik gikk det; for Braathen har noe så trofast i sin natur. I 1914 var Sollien Handelsforening en nokså ny forretning. Den var blitt stiftet i 1908, med nær sagt hver eneste solliværing som aksjonær (400 aksjer a kr. 10.-) og med lokale på Kommunehuset. Johan Kaspar Sprækkenhus og Egil Viken hadde vært styrere. I 1914 fikk «Foreningen» lokaler hos Auden Sollien på Brend, men fra 1917 og til nybygget var ferdig i 1920, leide forretningen de rommene som Axel Løchen hadde handlet i på Plassen. Den store bygningen fra 1920 tilfredsstiller ennå tidens krav.

De byttet med fisk og smør

Braathen er ikke av de stortalende og meddelsomme; men han forteller gjerne et og annet fra handelens historie innen bygda. Historier forteller han visst aldri; men han kan le for seg selv flere dager etterpå av andres småpussige beretninger. Gamle Auden Sollien hadde i sin tid butikk på Frami og Embret Brænd på Utti, forteller han. En tid handlet Hans Syversen i Endom og Embret Hansen på Vollum. Løchen var på Røsten før han kom til Plassen. Ellers kjørte mange over fjellet til Lillehammer og hentet heim salt, tobakk, sirup, sukker, kaffe og annet. I 1914 var «Foreningen» den eneste forretningen i bygda. Når bøndene fra Nesset og Atnebrua kom for å handle, hendte det ofte at de lå over på «Foreningen». Det var eget rom der for ferdesfolka, ferdesstall også, og det var innrettet kafé i huset for kundenes skyld. Helt til meieriene begynte, var det vanlig å ha med seg til butikken fisk, ost og smør som byttevarer. Tungt var det for dem som ingen hest hadde. Ofte kom folk fra Finstad og Atnebrua på ski over fjellet når det var skareføre om våren. De tyngste varene fikk de nok sendt med ferdesfolk.

De gamle lasskjørerne

Men når det er tale om å slite, må en ikke glemme lasskjørerne, sier Braathen. Helt til 1921 hadde Foreningen» to faste kjørere. Gjennom årene kjørte Peder K. Kulstad og Gedvard Lien for dem, og Enok Tangen og Johan Gundersen og Jon E. Kulstad. Peder Tangen og Edvard og Hakon Myhre kjørte også, og kanskje var det flere. Varene måtte jo hentes på Atna, 3 mil borte. Bru over Glåma var det ikke så lenge lasskjøringa varte. Kjøringa ble bortsatt etter anbud for året. Somme år var betalingen 2 øre kiloet! Karene gjorde to turer i uka og brukte to dager på turen. Den ene dagen kjørte de til sundstaden og lesset på og kjørte tilbake til Torsstuen. Andre dagen var det å ta fatt på resten av Atnedalen og alle de bratte Sollibakkene. Lassene veide gjerne 700-800 kilo, og når de så kom til Eggen og skulle opp til Solligarden og Dalbakken, måtte de ofte lesse av og kjøre to vendinger, hvis de da ikke fikk leid seg hest og doning til hjelp. Ellers var det mange som sjøl hentet mjølvarer og annet fra det lageret «Foreningen» hadde på Nordimo. Mannen der førte regnskap med det som ble hentet.

Da bilene overtok

I 1921 kjøpte «Foreningen» lastebil, og den dag i dag driver den lasteruta mellom Sollia og Atna. Dessuten kjøres faste turer til Nesset og Finstadgrenda hver uke. «Foreningen» har drevet personbefordring også. Ole Tangen var pioneren på dette området, forteller Braathen. Han brukte en personbil. Senere drev kommunen rute og brukte en stor drosjebil; men etter en tid ble det innkjøpt en buss, og denne tok så «Foreningen» over og hadde ruta i ca. 15 år. Jo, Braathen har da hatt nok å ordne med! Ca. 1935 åpnet Handelsforeningen en filial ved Atnebrua. Helt til på vårsida i år holdt den til på Utti, men har nå flyttet inn i sitt nye, vakre bygg. Omsetningen er blitt åttedoblet på disse 40 årene. Den som leser denne artiklen, kunne lett få det inntrykket at det er «Foreningen» som jubilerer, ikke Braathen. Men det er så typisk for ham at det er arbeidet han vil tale om. Hva som blir skrevet utover dette spørs det om han vil like.

Ikke bortskjemt med fotografering

Han er beskjeden og fordringsløs som få. Illustrerende er det at han ikke har noe nyere bilde av seg enn et fra 1908, bortsett fra et nødtvungent passfoto under krigen. Ved siden av styrerstillingen har Braathen vært poståpner i Sollia i hele 31 år, under 4 postmestre. Poståpneriet har han likt svært godt. En annen behagelig avveksling i strevet har turistene vært, sier han. Mange av dem kom årvisst igjen. Og de har betydd mye for økonomien i bygda, mener han. Ellers sier Braathen at de økonomiske forholdene har vært sunde i Sollia. Krakkene etter første verdenskrig var ukjente her, og alle har vært ærlige og greie å ha med å gjøre. Få har behøvd forsorgshjelp. Og som fjellbønder flest har solliværingene måttet lære «å stelle munnen etter matsekken». Braathen har nå vært solliværing vel så lenge som sin avdøde venn sogneprest Lassen. Og på samme måten som Lassen har fått sin plass i bygdehistoria, vil Braathen få det! Få enkeltmennesker har betydd så mye for Sollia som Ole Braathen, den solide forretningsmannen og det fine mennesket!

Bjarne Norheim.