Blesterovnen ved fylkesvei 27

Blesterovnen ved fylkesvei 27

– et kulturminne med synlig historie i 75 år

Den Norske Turistforenings Årbok 1949 forteller om foreningens tiltak for å verne om en gammel blesterplass i Atnlia. Initiativet kom fra daværende leder av DNT, advokat Edvard Løchen (1889-1979), i forbindelse med at den nye riksveien ble åpnet i 1947.

Edvard Løchen (1889-1979)

Edvard Løchen kjente Sollias kulturminner bedre enn de fleste, oppvokst med ferier i Prestgarden og på Øverdalssetra som han var, og bygdas advokat i den store rettssaken mellom Sollia og Ringebu om rettigheter i Setningen- og Atnedalen statsallmenning. Han var dessuten interessert i den lokale solliahistorien, og har skrevet Sollia inn i reiselivs- og friluftshistorien, både gjennom tallrike artikler og boka Under vandring (Gyldendal 1951), foruten kåserier og foredrag.

Blesterovn brukt i jernvinna. Slagghaug til høire.
Vern denne jernovn fra myrmalmtida!
Jernet de vant ble til verktøi og våpen i smia,
med det har de bygget og verget vårt land,
minn deg det kvinne og mann!

Det opprinnelige skiltet av tre med denne teksten er for lengst borte. Det samme er det første, enkle gjerdet rundt blesterplassen. Skiltet ble erstattet av en stor stenhelle med samme tekst i forbindelse med ny skigard og litt rydding av enerkratt og bygging av en kvilhuk slik det var godt å ha når blestringen måtte passes i surt høstvær for 300 år siden.

Arbeidslag Gravskardsvingen, ved stubbebryteren (1937). Fra venstre: Egil Olsen Myhre, Thorvald Kulstad, Asgeir Kulstad, Kristian Nyhuse og Jørgen Holtet. De to som står øverst i bildet er fra venstre Ole S. Brænd og Magne Vaagan.

Veien i seg selv er et verdig kulturminne som ble bygd ved nødsarbeid i 1930 åra av arbeidsledige forsørgere fra Folldal og Sollia. Det fortelles at da Edvard Løchen fikk høre at den nye veien skulle skjære gjennom slagghaugeen, snakket ham med arbeidskarene og fikk trasen flyttet et par meter bort fra blesterplassen og dermed fikk den berget. I dag kan vi neppe faktasjekke denne historien, men usannsynlig er den ikke – og god er den.

 Bjørn Brænd 2024