16 unge studenter oppdager Sollia i 1947
Det er nesten ingen ende på reisebrev i Leif Trønnes sitt arkiv. Det eldste han har funnet er fra 1890, men her har han sendt oss et som sto i Østlendingen 16. september 1947:
16 unge studenter oppdager Sollia
Traktene ved Atnasjøen egner seg utmerket for geografistudier.
I tiden 5.-11. sept. har det vært invasjon av ivrige studenter i Atnasjøliene. Det er professor Werenskiold som sammen med en assistent har ledet en ekskursjon for hovedfagstudenter. Hovedkvarteret av Vitenskapsakademiets eiendom Sørneset ved Atnasjøen.
Traktene rundt Atnasjøen er meget vel egnet for geografistudier. Atnadalføret har engang vært fylt av en stor isbre og denne har etterlatt seg dødislandskaper, morener og alt annet en geograf kan ønske å undersøke.
De to første dagene gikk vi oppover mot Midtvola og Blåkollen. Her fant vi gamle strandlinjer langt oppi åsen, dype, fæle skar etter gamle vassdrag, store terrasser av sand som disse har lagt opp og selvsagt haugevis av etterlatenskaper etter storisen.
Særlig fant vi mange grytehull. Disse er dannet på den måten at ettersom breen har trukket seg tilbake, har store stykker av isen brukket av og blitt begravet i løsmateriale. Når så disse isblokkene siden smelter, blir det dannet svære hull, som det gjerne står små vannpytter i.
Professor Werenskiold pekte og forklarte hvordan altsammen sannsynligvis er oppstått. Etterhvert som vi oppdaget nye ting haglet det rundt proffen med spørsmål og hypoteser, og han svarte villig vekk. Rent bortsett fra de geografiske fenomener, var det også rikelig med andre naturherligheter, såsom blåbær, tyttebær og enda flere bær. Det er ikke få liter, særlig av blåbærene, som forsvant i seksten ubegripelig rumslige maver.
Mandag besteg vi Høgronden, 2114 m. o. h. D. v. s. de sprekeste «besteg», en to, tre hadde så mye av kilo og gnagsår å dra på, så det kanskje er riktigere å si «bekrøp». Men opp kom vi alle, unntagen vårt veltalende og voluminøse muntrasjonsråd, han vrikket alle anklene og datt i alle myrhullene, før han gav opp 1700 m. o. h., etter å ha trosset adskillige «sinte» koter.
Det var mye fine jutulhogg, deltaer og brebotner å se på veien oppover, men selve Høgronden var med respekt å melde en kjedelig steinrøys. Sånne topper gjør seg ubetinget best på avstand.
Utsikten fra toppen var dog rikelig lønn for slitet, bortsett fra at vi frøs bitterlig. Et skår i stoltheten over våre flotte fjell var det allikevel at en sveitsisk dr. philos. som var med oss kalte Høgronden for «eine Hilgel» ("en høyde", red.anm.), et navn som etter norske begreper passer på Stavåsen. Men et skikkelig fjell dernede er jo over 4.000 m. o. h., så da så –
Tirsdag tok vi buss opp på Ringebufjellet, her hadde isen laget enda flere rare ting. Det var så mange huller, hauger og bratte stup, at en måtte spe bra på med fantasien for å skjønne hvordan det var blitt slik. Etter at vi hadde sett det vi skulle, måtte vi traske landeveien et langt stykke ned igjen, for den setra hvor vi hadde tenkt å vente på bussen, inneholdt en budeie som hverken ga oss melk eller slapp oss inn. Det var for øvrig den eneste av arta, alle de andre dagene ble vi hjertelig mottatt rundt på setrene.
Alt i alt hadde vi en kjempefin tur, en både «geografisk, humoristisk og materialistisk» vellykket sådan. Vertinnen på Sørnesset, fru Hermansen (moren til Erik Hermansen som drev Atnasjø kafé sammen med Gerd i mange år, red.anm.) formelig druknet oss i veltillaget mat. Etter middag satt vi rundt peisen, sang, diskuterte og spilte kort.
Det gode kameratskapet fra Blindernkjelleren blomstret som aldri før i fjellluften, ikke minst takket være proffen Werenskiold, for å vri litt på et gammelt ordtak, «den mann kan mere enn sin geografi».
